George Clinton (snart 75) - Terningkast 5
Med intet mindre enn 18 eksentriske musikere på scenen, tok George «Parliament/Funkadelic» Clinton over hele Oslo by denne småkalde torsdagskvelden i August. Selve konserten varte i nesten 3 heseblesende timer, uten noen form for pause, og publikum var i non-stop ekstase! Rockefeller bør fra nå av bli døpt om til Funkyfeller…
6. August 2015 / /
 Foto: Sara Marie Broen |
Man skulle tro at man kanskje kunne få for mye av det gode, men når det er en avskjedskonsert til en slik ekstravagant artist, så eksisterer ikke det ordtaket. Her var det nemlig «more is more» både når det gjaldt volum, funky rytmer og gitarsoloer. Mannen er snart 75 år, og styrer skuta med en tilstedeværelse som minner om en blanding av James Brown og Sly Stone, med litt weed i blodårene såklart. Her er psykedelisk rock blandet med Funk, altså «the Funkadelic sound», og harmoniene fra de 5+ koristene (det varierte fra låt til låt) var i unison perfeksjon. Nesten alt man trengte å få ut av en P-Funk konsert fikk man denne kvelden.
 FOTO: Sara Marie Broen |
Ja, denne Dr. Funkenstein har vært flere ganger i Norge tidligere, og kvaliteten har variert fra alt til terningkast 2 til 5… Han kan dessverre aldri få en 6’er da han umulig kan toppe seg selv og hans storhetstid fra slutten på 70-tallet. Det er bare helt umulig, da den unge energien ikke lengre er tilstede, pluss at det ikke kommer noe romskip ned fra taket slik det gjorde tilbake i tiden da Parliament/Funkadelic og rockebandet Kiss regjerte konsertscenene. (De to bandene var faktisk på samme plateselskap, pluss at de hadde til og med den samme klesdesigneren).
 FOTO: Sara Marie Broen |
George Clinton, mannen med DNA'et til all hip-hop, leverte alle hans store hits, "Atomic Dog" fra albumet "Computer Games" var den eneste låten de spilte fra hans solokarriere, "One nation under a groove" kom fra hans psykedeliske Funkadelic-periode, mens "Flashlight" og "Tear the roof off the sucka (We want the funk)" var høydepunktet fra den Moog-synthetiserte Parliament-epoken. Det er egentlig ikke noe vits i å ramse opp sanger som ble spilt, fordi alt bare fløyt inn i hverandre, og hver låt varte i overkant av 10 minutter. Det var mer en Space-opplevelse enn noe annet. Altså, noe helt annet enn den Sting-konserten undertegnede så uken før i Trondheim.
 FOTO: Sara Marie Broen |
Man kan si at hele kvelden var skitten, svettende, groovy, berusende, hyperaktivt, bissar, skranglete, rotete, eksentrisk, stinkende og selvsagt, blodfunky. Det var forresten gøy å oppleve Blackbird McKnight på gitar igjen, som forøvrig spilte litt med Red Hot Chili Peppers på slutten av 80-tallet, og det er alltid trist å akseptere at godgutta Bootsy, Maceo og Bernie ikke lengre er med i familien pga av økonomiske uenighter. Alt i alt, så var det en ganske vemodig kveld, da man vet at en mann på snart 75 år ikke har mange slike turnèer igjen i seg… Kanskje ingen… og av den grunn, så ble denne kvelden en sterk 5’er… Skulle bare ønske jeg kunne fått oppleve dem «in their prime», på 70-tallet.
 FOTO: Sara Marie Broen |
Del på Facebook | Del på Bluesky