Men hvor slitesterk er «Lux»?
Du finner «Lux» på x antall anmelderes topp-album fra 2025. Det er litt sånn: «Liker du ikke «Lux» så er det noe du ikke skjønner, vennen min.» Men kommer vi til å huske, enn si spille, «Lux» om 10 år, eller til neste år?
6’erne har ramla inn hos terningkasterne. For å beskrive hypen, skal jeg gjøre noe så uvanlig som å sitere den AI-genererte oppsummeringa på wikipedia:
Rosalías album «Lux» får overveldende positive anmeldelser, beskrevet som et ambisiøst, kunstnerisk mesterverk som bryter ned grenser mellom pop, klassisk og flamenco, med komplekse temaer som religion, feminisme og spiritualitet, og som krever aktiv lytting for å oppdage sine mange lag, selv om det er krevende.
Presist fra kunstig intelligens, vil jeg mene. Og det skal sies – dette albumet er på alle vis spektakulært. 15 låter i fire suiter, sunget på 13 språk, fylt av feminisme, mystikk og overtro, religion. For Rosalia finnes tilsynelatende ingen grenser, hverken for det tematiske eller det musikalske.
Er det popmusikk? På ingen måte. Nærmest pop kommer hun i den nydelige balladen «Sauvignon Blanc», men i all hovedsak skal «Lux» kategoriseres som et orkesterverk. «Berghain», der Rosalia har invitert med seg Björk, kan gjerne stå som eksempel på et slags minste felles multiplum:
«I’ll fuck you ‘til you love me” skal forresten tilskrives bokseren Mike Tyson.
Hun har med seg en rekke låtskrivere, men står sjøl for all lyrikken. Så ja, imponerende – indeed. Rosalia synger virkelig som en gudinne, og hennes betydning for utbredelsen av ikke-anglo-amerikansk musikk kan knapt overvurderes.
Men vil «Lux» bli stående som en stolpe i historiebøkene, som «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» (The Beatles), «Thriller» (Michael Jackson), “Exile On Main St.” (The Rolling Stones), “Wish You Were Here” (Pink Floyd), “Electric Ladyland” (Jimi Hendrix), “Blue” (Joni Mitchell), “What’s Going On” (Marvin Gaye), “The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars” (David Bowie), “It Takes a Million of Nations to Hold Us Back” (Public Enemy), “Lemonade” (Beyoncé), “Exodus” (Bob Marley), “Blonde on Blonde” (Bob Dylan), “Bitches Brew” (Miles Davis), “Paranoid” (Black Sabbath), “Never Mind the Bollocks, Here’s the Sex Pistols” (Sex Pistols), “King of the Delta Blues Singers” (Robert Johnson), “In the Court of the Crimson King” (King Crimson), "At Folsom Prison" (Johnny Cash), “The River” (Bruce Springsteen) – rock-klassikerne til Elvis Pesley? (Ikke bli fornærma om jeg har hoppa over av dine egne klassikere; jeg kunne selvsagt tatt med flere.)
Jeg har ikke evner til å se inn i framtida, men mitt svar er et definitivt nei. Kanskje blir «Lux» et album spesielt interesserte vil se tilbake på – omtrent som progrock-fantastene drømmer seg tilbake til Henry Cow, Tangerine Dream, Gong, Soft Machine og Gentle Giant? Eller helst og mye mer presist, som Thomas Hylland Eriksen (1962-2024) anbefaler i en glimrende artikkel her i PULS – «The Delta Saxophone Quartets ‘Dedicated to You’, som består av Soft Machine-låter arrangert som kammermusikk.»
Del på Facebook | Del på Bluesky