Ole Paus: Avslutningen

Ole Paus setter punktum med sitt definitive livsverk.

Av Arild Rønsen // 12.06.13

Det heter seg at om noe lyder for godt til å være sant – ja, så er det det. Men dette er helt sant: Denne plata er alt for god til å være sann. Men den er helt sann! Ole Paus har skapt et kunstverk av sånne dimensjoner at det rett og slett er vanskelig å forholde seg til.

Her framstår han i fri blomstring. Den skarpskodde kommentatoren, satirikeren, musikeren, komponisten, vokalisten. Han er like god i alle øvelser! Og kan noen i denne verden skrive vakrere sanger om det evige livet, det vi ikke veit så alt for mye om - enn Ole Paus? I mine ører har han bare én likeverdig. Bob Dylan.

«Avslutningen» er tredelt. Først får vi Pausposten, der han henger ut alt og alle, men heldigvis – som vanlig – slår han oppover. Her er det de blærete milliardærene og de blærete politikerne som får gjennomgå, og det så det holder! Spesielt er sangen om Kjell Magne Bondevik, som faktisk feira sju – 7 – årsjubileum (!) for sitt såkalte Fredssenter (som ikke får gjort noen verdens ting) av en helt annen verden fabelaktig! Ola Borten Moe kommer vel heller ikke spesielt godt ut av det.

Det jeg kaller Pausposten, heter egentlig «Oppgjøret». Den avsluttes med hva som må kunne kalles en rød tråd i Paus’ avskjed med platebransjen. Asyl- og flyktningpolitikken til Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet får ikke mye gjenklang hos trubaduren fra Oslo vest.

Om han virkelig forlater platebransjen? Jeg velger å tro ham på hans ord. «Bransjen er ikke lenger min», som han sier. Ole Paus lager album, der ting og tang henger sammen - ikke en og en hitlåt. Men når han nå takker for seg, gjør han det med et album – tre album! – som er én eneste lang hitlåt!

I del to, «Omfavnelsen», skriver opphavsmannen, mens han lar andre føre ordet. Dette er det aller beste Ole Paus har gjort på plate, og da skjønner du hvor bra det er. Det er fantastisk! Sangene er ubeskrivelig fine, og Anita Skorgan, Anne Grete Preus, Kari Iveland og Lene Marlin … Jeg mener det er vanskelig å komme opp mot Anne Grete Preus’ tolking av Jens Bjørneboes «Besøk», men «Hvor langt, hvor lenge» er et uvurderlig tilskudd i sjangeren.

Så leverer også Reidar Larsen, Bendikte Narum og Jonas Fjeld fremragende prestasjoner. Og da skjønner du, nok en gang, at denne plata har alt, også hva musikalsk bredde angår. Blues, pop, country, rock, Django Reinhardt-jazz, Frelsesarmé-blåsere, folkemusikk – jodling! – visesang. Og da er vi til slutt framme ved avslutninga: «Avslutningen».

Her er det visesangeren Ole Paus som får råde, som han gjorde i sin debut, for godt over 40 år siden. Så alt henger vel egentlig sammen med alt. Nå som alt skal være over. Det er hjerteskjærende vakkert, alt sammen. Men det må være lov å framheve «Shetland». «Du er min venn», synger Paus, til akkompagnement av Ketil Bjørnstad. Jeg tror dette skal oppfattes helt personlig.

Ei lang reise er over.

Han kom og han gikk sin vei
Men i mellomtiden var han her

Vi får takke ærbødigst, vi som fikk lov til å være med på ferden.