Calexico: Tok med seg noe av ørkenvarmen til Oslo

Alt blir kulere med blåserekke. Dette har Calexico fått med seg, og de stilte mannsterke med både mariachitrompeter, gitarer og ståbass. Rockefeller var for anledningen relativt fullt, temperaturen virket å være skrudd opp og Calexico hadde tatt med seg nyskrevne låter fra den rykende ferske skiva Algiers.


Calexico / /


Nevnte Algiers virket å være hovedfokuset hele kvelden også, så da er det jammen bra de har kommet med et godt album. Innledningsvis fikk vi høre et knippe låter herfra, med titler som «Epic» og «Fortune teller» som de mest minneverdige. Calexico viste hva de legger i navnet sitt ved å spille låter som representerer uttrykket deres på en fin måte. Det har blitt kalt både ørkenrock, «tex-mex» og annet, noe som betegner deres blanding av americana og mariachi.


Foto: Jonas Bråthen

Mariachitrompetene kommer først virkelig til sin rett på «Across the wire» fra 2010-utgivelsen Feast of Wire. Fra da av virket det som Calexico ville ta oss med sør for Mexico-grensen, og de ville holde seg der en stund. Dette inntrykket ble forsterket med låter som for eksempel «Roka», før konserten tok nok en ny vending med dramatiske «Para». Dette kan omtales som kveldens første virkelige høydepunkt, og dynamikken i låten spredte seg raskt til publikum. Her fikk også John Convertino for første gang i løpet av kvelden vist hvorfor han er en av få trommiser som får sitte fremst på scenen.


Foto: Jonas Bråthen

Stemningen fortsatte å være god blant alle fremmøtte på Rockefeller mens vokalist Joey Burns snakket om hvor fint det var å være i Oslo, og hvor fint det var å få prate så lenge han ville til folk som måtte høre etter. Like etterpå sto kveldens andre store høydepunkt for tur; «Sinner in the sea». I denne låten var det til og med tilløp til cubansk jazz, noe som må sies å gjøre Calexico til et panamerikansk band i aller høyeste rad.

Dessverre satt ikke en av de største hitene deres, «Victor Jara’s hands» fra Carried to dust (2008), som den skulle. Låta handler om den chilenske Nueva Canciòn-sangeren Victor Jara, hvis fingre ble brukket av Salvador Allendes junta, så han ikke skulle kunne spille opprørssanger på gitar. Låta hadde fortjent en bedre skjebne. Calexico veide opp for dette ved å levere en flott versjon av «Two silver trees» fra samme skive.


Foto: Jonas Bråthen

Det virker som om låtene fra Algiers er de som funker best live, og dette kulminerte i en intens versjon av «Puerto» fra nettopp denne skiva. Calexico er best når Joey Burns spiller spansk gitar, og de kan bli litt platte når varmen fra denne gitaren forsvinner fra lydbildet. I løpet av kvelden fikk vi servert både fugl og fisk, og Joey Burns, John Convertino og resten av Calexico leverte en absolutt førsteklasses tex-mex-meny på Rockefeller denne kvelden.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Bergenfest: Vi skal til grensen mellom USA og Mexico

(16.06.23) Sommeren er kommet til Vestlandets hovedstad, og hva kunne vel passet bedre enn varme toner fra sør-statene? Calexico spiller en herlig blanding av mariachi, cumbia, americana og tex-mex. Tidvis føler man nesten støvet klø i halsen, og man ser seg rundt etter Clint Eastwood.


Calexico: Carried to Dust

(03.10.08) Betagende sørveststatssjarme og solhet spaghettiflørt; med "Carried To Dust" er Calexico tilbake i vant sjangerlandskap. Bandet fortsetter sine antydninger til politisk pimperock, men blir til tider noe kjedelig under den sedvanlige ørkensolen.


Calexico og Iron and Wine til Rockefeller

(07.12.05) Det ligger an til å bli en stor americana-aften på arbeidernes dag. 1. mai neste år står nemlig både Calexico og Iron and Wine på Rockefellers scene.


Ramaskrik fra ørkenen

(02.02.03) (Oslo/PULS): Ørkenrockbandet Calexico gjestet So What!-kjelleren tirsdag 22. januar, for å gi en intim smaksprøve på sitt kommende album "Feast of Wire". Bare hundre personer kunne kjøpe billett til denne begivenheten, og de billettene ble revet vekk fortere enn du kan si Calexico.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.