John Cale: Extra Playful (EP)

En dynamisk Cale gir oss en 5-spors forsmak på neste års nye album.


Det er lenge siden John Cale fikk nok i et av rockens mest innflytelsesrike band; The Velvet Underground. Nærmere bestemt 43 år siden (joda, de ble gjenforent for en kort periode på 90-tallet). Etter en broket karriere med over 30 soloutgivelser, har han ingen planer om å pensjonere seg. Og det kan vi være glade for.

Say hello to the future and goodbye to the past slår han fast på den rocka og flotte åpningen med "Catastrofuk". "Whaddya Mean By That" er mer nedtonet, men ikke noe dårligere av den grunn. 69-åringen synger som vanlig med autoritet og det låter jo uforskammet bra.

Waliseren er i det lekne hjørnet på "Hey Ray". Hva skal man egentlig kalle dette her? Småfunky eksperimentell poprock muligens. Samme det. Snodig og fint låter det. "Pile A L'Heure" er med god hjelp av tekniske effekter blitt til en fin låt i balladetempo. Den noe sidrumpa avslutningen "Perfection" er svakest i mine ører. Men 4 av 5 er vel ikke så galt.

Extra Playful inneholder 5 ganske forskjellige låter. Resultatet er blitt en uforutsigbar og underholdende EP fra en superveteran som gjør som han selv vil. 9. november spiller CaleJohn Dee.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Loaded: Perfekte John Cale

(12.06.23) Jeg er ganske sikker på at folk rundt meg er ganske så lei av å høre JEGGLEDERMEGTILJOHNCALE og “sist jeg så ham var i 1991 eller kanskje det var 1992 på Rockefeller med et flygel og det var MAGISK” og “han har verdens vakreste dialekt” og “jeg bare EEEEEEEEELSKER The Gift, har du hørt den?” fordi ja. Jeg tror “Siri gleder seg til John Cale på Loaded” er årets underdrivelse.


John Cale - for ever and ever

(17.01.23) Mitt aller første møte med John Cale var Velvet Undergrounds "The Gift" fra 1968. Jeg var vel 12 eller 13 og hadde aldri hørt noe så fascinerende enkelt, dronende, vakkert og brutalt - og siden har jeg vært litt hekta på stemmen hans.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.