John Cale: Extra Playful (EP)

En dynamisk Cale gir oss en 5-spors forsmak på neste års nye album.


Det er lenge siden John Cale fikk nok i et av rockens mest innflytelsesrike band; The Velvet Underground. Nærmere bestemt 43 år siden (joda, de ble gjenforent for en kort periode på 90-tallet). Etter en broket karriere med over 30 soloutgivelser, har han ingen planer om å pensjonere seg. Og det kan vi være glade for.

Say hello to the future and goodbye to the past slår han fast på den rocka og flotte åpningen med "Catastrofuk". "Whaddya Mean By That" er mer nedtonet, men ikke noe dårligere av den grunn. 69-åringen synger som vanlig med autoritet og det låter jo uforskammet bra.

Waliseren er i det lekne hjørnet på "Hey Ray". Hva skal man egentlig kalle dette her? Småfunky eksperimentell poprock muligens. Samme det. Snodig og fint låter det. "Pile A L'Heure" er med god hjelp av tekniske effekter blitt til en fin låt i balladetempo. Den noe sidrumpa avslutningen "Perfection" er svakest i mine ører. Men 4 av 5 er vel ikke så galt.

Extra Playful inneholder 5 ganske forskjellige låter. Resultatet er blitt en uforutsigbar og underholdende EP fra en superveteran som gjør som han selv vil. 9. november spiller CaleJohn Dee.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Loaded: Perfekte John Cale

(12.06.23) Jeg er ganske sikker på at folk rundt meg er ganske så lei av å høre JEGGLEDERMEGTILJOHNCALE og “sist jeg så ham var i 1991 eller kanskje det var 1992 på Rockefeller med et flygel og det var MAGISK” og “han har verdens vakreste dialekt” og “jeg bare EEEEEEEEELSKER The Gift, har du hørt den?” fordi ja. Jeg tror “Siri gleder seg til John Cale på Loaded” er årets underdrivelse.


John Cale - for ever and ever

(17.01.23) Mitt aller første møte med John Cale var Velvet Undergrounds "The Gift" fra 1968. Jeg var vel 12 eller 13 og hadde aldri hørt noe så fascinerende enkelt, dronende, vakkert og brutalt - og siden har jeg vært litt hekta på stemmen hans.


Robbie Williams på rockern

(20.01.26) Tittelen er ikke ueffen, og langt fra tilfeldig valgt. Robbie Williams anno 2026 minner nemlig mer om Oasis enn om Take That.


Amorphis - prog på alvor

(19.01.26) Et band må vel trygt kunne kalles prog når man hører ei låt på repeat og ikke skjønner at man har hørt samme låta minst fire ganger ... Storslagent, melodiøst, og bare vakkert.


Sassy 009 – stjerne i undergrunnen?

(18.01.26) Svært velprodusert, og ditto velkomponert. I det hele tatt – veldig bra levert.


Umiskjennelig Gluecifer! Bra!

(17.01.26) Gluecifer har brukt de siste årene godt – det er ikke et kjedelig sekund på skiva, og alle låtene er så varierte at den nå har gått på repeat hele dagen. Trettini minutter med noe av det beste av norsk rock.


Kunne vi vente oss enda mer fra Hjerteslag?

(16.01.26) Hjerteslag har sitt særpreg og sin identitet i behold. Men vi savner den avgjørende gnisten.


Drøm deg bort med Veslemøy Narvesen

(15.01.26) Melodilinjene er vakre og lette, likevel er lydbildet enormt. Tekstene er dypt personlige, og stemmen hennes er vidunderlig behagelig.