Junipher Greene: 40 år med vennskap
(Oslo/PULS): For tredje gang, siden deres comeback i 2008 fylte Junipher Greene Rockefeller med 1300 av sine nærmeste venner i helgen. Bandet, som så dagens lys allerede i 1966, kom i 1971 ut med albumet «Friendship». Dette albumet gjorde stor oppstandelse på norsk jord, og vennene har de ennå.
Junipher Greene / /
Ikke nok med at det var Norges første dobbeltalbum, platecoveret var malt av kunstner Odd Nerdrum og flere av tekstene ble skrevet av plateprater og NRK-kjendis Harald Are Lund. Albumet var en god blanding av eksperimentell rock, blues og prog, og var en kjempesuksess for det meste som kunne krabbe og gå av musikkelskere på det tidlig syttitall.
 FOTO: THOMAS RODAHL DEDEKAM. |
«Thank you, music lovers», sier en hes vokalist og hovedgitarist Freddy Dahl tidlig i konserten. En heshet som hans voksne stemme kler svært godt, og som undertegnede liker enda bedre enn Freddy Dahl anno 1971. Noen band kler rett og slett å bli voksne, og Junipher Greene er desidert et av disse. Til tross for at bandmedlemmene er +/- 60 år, så er det overhode ingenting «gubbete» over hverken musikken eller fremføringen. Friendship er like aktuell i dag som for 40 år siden!
Sammen med originalmedlemmene Freddy Dahl (vokal/gitar), Bent Åserud (gitar, fløyte etc), Geir Bøhren (trommer), Øyvind Vilbo(bass), finner vi Jon Willy Rydningen på orgel. Originalorganist Helge Grøslie har slitt med sykdom de siste årene og måtte derfor utebli. Men både lydmann Erling Jørgensen og roadie Valborg var fra den gamle gjengen og det var tydelig at det var viktig for bandet å ha med den originale besetningen.
 FOTO: THOMAS RODAHL DEDEKAM. |
Bandet ser ut til å trives godt sammen på scenen og etter å ha blitt varme i trøya spøker trommis Geir Bøhren om at «de fleste her husker det tidlige 1970-tall... mens andre kanskje ikke husker vel så mye av det... av diverse grunner».. Det var nok mange godt kamuflerte blomsterbarn og freakere på denne konserten.
I tillegg til Friendship-albumet avsluttet bandet med en helt ny låt, som viser at de fremdeles har det som skal til for videre suksess som Junipher Greene. Litt tøffere i kantene, men like god stemning og like fengende fortsatt etter 40 år – selvsagt med signaturen; Bent Åserud på panfløyte! Inntrykket man sitter igjen med etter konserten, foruten glimrende låter og stemning, er at det føles mer og mer sjeldent å få oppleve ekte musikere på scenen. Instrumenter trakteres med en innlevelse, teknikk og dyktighet som man blir stum av beundring over. Det er lett å se at for 40 år siden var det musikk, og ikke salgbarhet som stod i fokus.
Del på Facebook | Del på Bluesky