Buffy Sainte-Marie: Up Where We Belong

Buffy Sainte-Marie runder snart 70 år, og har med samlealbumet ”Up Where We Belong” rundt 20 utgivelser å se tilbake på.


Også på albumet ”Up Where We Belong” får vi 60-talls inspirerte visesanger, og Buffy Sainte-Marie kler den akustiske gitaren like godt i dag som for 50 år siden.

Vibrato effekten er i like stor grad et varemerke i 2011 som den gang hun sang med Neil Young og Janis Joplin på 60- og 70-tallet. Albumet Up Where We Belong er ribbet for moderne effekter og fancy sprell, og det du hører er nettopp det du får, verken mer eller mindre.

Og hun leverer godt, og albumet kan sies å være en skatt blant kjennere. I sangen ”Crippy Creek” akkompagneres vokalen hennes kun av en enkel munnharpe, og ellers er det stort sett kun Buffy Sainte-Marie og hennes akustiske gitar vi hører.

Hun gir oss også i denne utgivelsen sine egen nye versjoner av låtene "Up Where We Belong" og ”Universal Soldier”, som for øvrig er hennes egne låter opprinnelig.

”Dance Me Around” er den mest melodiøse låten på albumet, og nettopp grunnet de melodiøse innslagene er etter min mening også den svakeste låten på albumet. Det blir kanskje litt mye pop og litt lite Buffy Saint-Marie.

Åpningsangen ”Darling Don´t Cry” og avslutningsangen ”Starwalker” er proppet med indiansk kultur og sang, og det setter en god innledning og avslutning på albumet. Buffy Sainte-Marie viser at på tross av, eller på grunn av flere tiår i bransjen, at hun er en visesanger i særklasse, med dype tekster og innholdsrike, enkle effekter som undrestreker det hele.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Robbie Williams på rockern

(20.01.26) Tittelen er ikke ueffen, og langt fra tilfeldig valgt. Robbie Williams anno 2026 minner nemlig mer om Oasis enn om Take That.


Amorphis - prog på alvor

(19.01.26) Et band må vel trygt kunne kalles prog når man hører ei låt på repeat og ikke skjønner at man har hørt samme låta minst fire ganger ... Storslagent, melodiøst, og bare vakkert.


Sassy 009 – stjerne i undergrunnen?

(18.01.26) Svært velprodusert, og ditto velkomponert. I det hele tatt – veldig bra levert.


Umiskjennelig Gluecifer! Bra!

(17.01.26) Gluecifer har brukt de siste årene godt – det er ikke et kjedelig sekund på skiva, og alle låtene er så varierte at den nå har gått på repeat hele dagen. Trettini minutter med noe av det beste av norsk rock.


Kunne vi vente oss enda mer fra Hjerteslag?

(16.01.26) Hjerteslag har sitt særpreg og sin identitet i behold. Men vi savner den avgjørende gnisten.


Drøm deg bort med Veslemøy Narvesen

(15.01.26) Melodilinjene er vakre og lette, likevel er lydbildet enormt. Tekstene er dypt personlige, og stemmen hennes er vidunderlig behagelig.