Roky Erickson With Okkervil River: True Love Cast Out All Evil

Av alle sekstitallets psykedeliske eksperimenter var Texas-bandet 13th Floor Elevators et av de mest vellykkede. En av hovedårsakene var Roky Ericksons ekstraordinære vokal. Dessverre ble han like beryktet for narkotikabruk og en sviktende mental helse, som han ble berømt for sitt musikalske talent.


I 2010 har Roky tilsynelatende adskillig færre demoner å stri med. Faktisk fremstår han nesten som en sjeleglad visesanger på sitt nye album, True Love Cast Out All Evil.

Denne utgivelsen er Ericksons første med nytt materiale siden midten av nittitallet. Og det starter ikke spesielt lovende. Med unntak av nydelige ”Be And Bring Me Home” er første halvdel av plata temmelig sjarmløs. Albumet endrer imidlertid noe karakter midtveis med rølpete ”John Lawman” - den eneste låten på skiva hvor Erickson avslører at stemmen hans fortsatt innehar noe av råheten som gjorde den kjent for over førti siden.

Avslutningsvis serverer han et par nydelige og svært sjarmerende ballader. Den beste av dem, ”Forever”, er kanskje platas høydepunkt og kunne sneket seg relativt ubemerket inn på en av Bob Dylans seneste utgivelser.

Totalt sett er ”True Love Cast Out All Evil” et noe ujevnt album, men det er unektelig rørende å høre en nesten avskrevet Roky Erickson levere et knippe svært vellykkede låter.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Roky Erickson til Øyafestivalen?

(06.02.07) Ifølge det svenske musikkbladet Sonic, er selveste Roky Erickson klar for Øyafestivalen 2007. Den 59-årige artisten som har levd et svært turbulent liv, skal også være klar for Hultsfred og Roskilde.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.