Roky Erickson With Okkervil River: True Love Cast Out All Evil

Av alle sekstitallets psykedeliske eksperimenter var Texas-bandet 13th Floor Elevators et av de mest vellykkede. En av hovedårsakene var Roky Ericksons ekstraordinære vokal. Dessverre ble han like beryktet for narkotikabruk og en sviktende mental helse, som han ble berømt for sitt musikalske talent.


I 2010 har Roky tilsynelatende adskillig færre demoner å stri med. Faktisk fremstår han nesten som en sjeleglad visesanger på sitt nye album, True Love Cast Out All Evil.

Denne utgivelsen er Ericksons første med nytt materiale siden midten av nittitallet. Og det starter ikke spesielt lovende. Med unntak av nydelige ”Be And Bring Me Home” er første halvdel av plata temmelig sjarmløs. Albumet endrer imidlertid noe karakter midtveis med rølpete ”John Lawman” - den eneste låten på skiva hvor Erickson avslører at stemmen hans fortsatt innehar noe av råheten som gjorde den kjent for over førti siden.

Avslutningsvis serverer han et par nydelige og svært sjarmerende ballader. Den beste av dem, ”Forever”, er kanskje platas høydepunkt og kunne sneket seg relativt ubemerket inn på en av Bob Dylans seneste utgivelser.

Totalt sett er ”True Love Cast Out All Evil” et noe ujevnt album, men det er unektelig rørende å høre en nesten avskrevet Roky Erickson levere et knippe svært vellykkede låter.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Roky Erickson til Øyafestivalen?

(06.02.07) Ifølge det svenske musikkbladet Sonic, er selveste Roky Erickson klar for Øyafestivalen 2007. Den 59-årige artisten som har levd et svært turbulent liv, skal også være klar for Hultsfred og Roskilde.


Robbie Williams på rockern

(20.01.26) Tittelen er ikke ueffen, og langt fra tilfeldig valgt. Robbie Williams anno 2026 minner nemlig mer om Oasis enn om Take That.


Amorphis - prog på alvor

(19.01.26) Et band må vel trygt kunne kalles prog når man hører ei låt på repeat og ikke skjønner at man har hørt samme låta minst fire ganger ... Storslagent, melodiøst, og bare vakkert.


Sassy 009 – stjerne i undergrunnen?

(18.01.26) Svært velprodusert, og ditto velkomponert. I det hele tatt – veldig bra levert.


Umiskjennelig Gluecifer! Bra!

(17.01.26) Gluecifer har brukt de siste årene godt – det er ikke et kjedelig sekund på skiva, og alle låtene er så varierte at den nå har gått på repeat hele dagen. Trettini minutter med noe av det beste av norsk rock.


Kunne vi vente oss enda mer fra Hjerteslag?

(16.01.26) Hjerteslag har sitt særpreg og sin identitet i behold. Men vi savner den avgjørende gnisten.


Drøm deg bort med Veslemøy Narvesen

(15.01.26) Melodilinjene er vakre og lette, likevel er lydbildet enormt. Tekstene er dypt personlige, og stemmen hennes er vidunderlig behagelig.