Mantric: The Descent

Mantric er et nytt norsk band, men slett ingen noviser i norsk progressiv metal. Tre av karene i Mantric var med i Extol og opplevde å bli nominert til Spellemannsprisen i 2005. Det kan fort skje med "The Descent" også.


I så fall vil det ikke være ufortjent. The Descent har mye av det som kreves for at skiva skal bli lagt merke til av skjønnere og kjennere av metal. Bandet har tatt med seg mye av det beste fra Extol-tiden, men band som Lengsel og Benea Reach har også påvirket lydbildet, låtkonstruksjoner og øvrig musikalsk uttrykk Mantric. En liten anelse Winds og Age Of Silence kan også spores i enkelte låtpartier, men som helhet er Mantric-uttrykket atskillig tyngre.

Det handler om progressiv metalitet med god melodi, noe som gjør mange av låtene fengende farget av kreativ kraft og dynamisk spenst. Dette underbygges igjen av idérik bruk av gitar og trekkspill. Vokalen i de gode låtene veksler mellom en slags oldschool-variant til ren og melodisterk sang. Vekslingen viser låtenes dynamiske spennvidde, og bandets trygghet på variasjonsformidlingen oppleves som både spenstig og spennende.

Skiva har en dødperiode etter halvkjørt løp, men tar seg opp igjen mot slutten. Til slutt avkjøles den musikalske reisen med et lettere dissonant og repeterende gitaruttrykk, som også preger flere av de øvrige låtene i en viss grad. En svært god debut fra Mantric, dette. Så er det bare å håpe at ikke alt kreativt krutt er brukt opp med denne skiva. Uansett er neppe The Descent det eneste vi kommer til å få høre fra Mantric.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Ole Børud - Death Metal goes Soul

(22.10.08) Ole Børud er nå aktuell med albumet ”Shakin’ the Ground” og er andremannen vi intervjuer i vår soul-trilogi. Han er det vi kaller for en ”underdog”, fordi mens Jarle Bernhoft og Name surfer på en ”gullkantet” platekontrakt med Universal, finner vi denne karen på selveide OBM (Ole Børud Music). Med en musikk-karriere som strekker seg over 26 år (han fyller snart 32) og som innebærer alt fra barnemusikk til death metal, står denne mannen nok en gang på egne sjelfulle bein.


Extol: The Blueprint Dives

(14.03.05) "Undecieved" var en herlig skive. Toppet med kongelåter som "Inferno" og "Ember" var det mer enn gjerne en plate som jeg lot tilbringe ekstra tid i cd-spilleren. Fem år senere kommer "The Blueprint Dives". En litt skuffende utgivelse som om ikke annet viser at Extol langt ifra er redde for å kontinuerlig utvikle seg videre.


Haken mangler en gitar ...

(22.10.26) «Flinkisprog» kalte progdama det, og det er absolutt en passende betegnelse - for de er himla dyktige.


The Impossible Green har funnet oppskriften

(21.10.26) Tidvis smått psykedelisk, tidvis reinspikka råkk, tidvis godt plassert i Bruce Springsteen-land.


Uforglemmelig, Stevie Wonder

(20.10.26) En konsert for evigheten. En makeløs oppvisning i musikanteri på aller ypperste plan, med en setliste som er umulig å overgå.


Finske band på John Dee? Kvalitetsstempel.

(20.10.26) En herlig kveld for oss som vokste opp med søttitallets tungrock som Deep Purple og åttitallets Whitesnake og Ugly Kid Joe.


Hardrock og puddelpowermetall

(18.10.26) Hjelpes, tenkte jeg, detta låt rimelig garasjeband. Som i band som smeller på garasjeporter. Heldigvis tok det ikke lang tid før jeg kom frem til at det nok skyldtes elendig miksing av trommene, som ble underbygget av en lengre trommesoundcheck mellom banda.


Imponerende, Avkrvst

(17.10.26) Smått amputert konsert for vårt vedkommende, men vi fikk med oss mer enn nok til å skjønne at Avkrvst er et band å holde et våkent øye med.