Trivium: Shogun

I Trivium regjerer både kvantitet og kvalitet, og bandet fra Orlando er klare med sitt fjerde album siden 2003. På "Shogun" blander de melodiøse innslag med kompromissløs metal som sitter midt i magen. Trivium er storslått nytelse.


De turnerer i skrivende stund med Mastodon og SlayerThe Unholy Alliance III, men har muskler nok til å stå alene.

Produsert av Nick Raskulinecz ,som før har skrudd for Foo Fighters, Marilyn Manson, Velvet Revolver og Rush, er Shogun et av årets mest oppløftende metalalbum. Og det har ikke vært et dårlig år, for å si det sånn.

De buldrer avgårde med "Kirisute Gomen" som inneholder alt man kunne ønske seg av drøye 6 minutter med metal magic. Treffsikre gitarriff, samt et vokalspor som blander mellom hensynsløs growling og mer melodiøse elementer.

De følger opp med kanskje det tøffeste gitarriffet i 2008 på "Torn Between Scylla and Charybdis", signert gitaristene Corey Beaulieu og Matt Heafy. Med andre ord så er starten på Shogun himmelsk. Triviums fjerde album er kanskje det mest varierte de har vært bort i, med singlelåtene "Into The Mouth Of Hell We March" og "Down From The Sky" som mer iørefallende tungrock, til Matt Leafys skrikende vokal på en del av det andre stoffet.

Det kan åpne for mer publikum, samtidig som at bandet ikke mister de av oss som bråvåknet da bandet gav ut Ascendancy i 2005 som var deres store gjennombrudd. Et avslutningsspor på 11 minutter uten et kjedelig øyeblikk er en indikasjon på at Trivium har mye kreativitet på hjertet. 4 strake album uten et eneste feilskjær på drøye 5 år taler også for det.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Slayer: Leie av seg selv

(28.11.08) (Oslo/PULS): Slayer fortsetter med sitt korstog "The Unholy Alliance" annenhvert år. Slipknot målte krefter med Slayer i 2004, mens In Flames knuste thrashlegendene i 2006 og i år gikk Trivium av med seieren. Slayer i 2008 fremstår som et band som er drit lei. Kanskje aller mest av seg selv.


Solid tungrock-program til våren

(22.12.06) Våren tegner til å bli en eneste stor opptur for tungrock-frelste i hovedstaden. Attraksjonene står nemlig i kø både for nostalgikere og fans av nyere saker av den harde sorten.


Storslagent Gnars Barkley, men timingen skurrer

(07.03.26) Det er få som egentlig har gått og ventet på en gjenforening av Gnarls Barkley, men likevel er duoen bak monsterhiten «Crazy» tilbake med ny musikk nå i 2026 - nesten som om tiden plutselig er skrudd 20 år tilbake.


Can-can, kjærlighet, Sondre Lerche og coverlåter på steroider!

(06.03.26) Når teppet går opp på Chateau Neuf (for andre gang), er det som å tre inn i et Paris som aldri helt har eksistert, men som vi alle likevel kjenner igjen. (Vi så jo alle filmen på kino i 2001.) Rødt fløyel, fjær, glitrende korsetter og en scenografi som ikke bare antyder dekadanse, men nærmest kaster den i fanget på publikum. "Moulin Rouge! The Musical" er ikke en forestilling som nøyer seg med et dryss glitter. Her kommer hele konfettikanonen!


Kristi Brud - en opplevelse i levende live

(05.03.26) De er gode på plate. Men Kristi Brud på scenen er så mye mer - så mye mer, av alt.


Gluecifer - aldri har de vært bedre

(02.03.26) Allsangen ljomer. Biff trenger knapt synge sjøl. Energien på scena gjør at bandet stråler, og det smitter over. Noen konsertkvelder er bedre enn andre – dette var en av dem.


Levi Henriksen elsker Sverige

(02.03.26) Et helt album om Sverige? Ikke så rart, egentlig. Handlinga i Levis romaner er jo ofte lagt til Skogli, ei lita bygd utafor Kongsvinger som egentlig heter Granli. Derfra er veien kort til svenskegrensa – bare 3 mil, faktisk.


Bøye seg i støvet for Pil & Bue

(28.02.26) Pil & Bue. Hammerfest & Alta. Trommer & gitar. Følelser & kontraster.