Trivium: Shogun

I Trivium regjerer både kvantitet og kvalitet, og bandet fra Orlando er klare med sitt fjerde album siden 2003. På "Shogun" blander de melodiøse innslag med kompromissløs metal som sitter midt i magen. Trivium er storslått nytelse.


De turnerer i skrivende stund med Mastodon og SlayerThe Unholy Alliance III, men har muskler nok til å stå alene.

Produsert av Nick Raskulinecz ,som før har skrudd for Foo Fighters, Marilyn Manson, Velvet Revolver og Rush, er Shogun et av årets mest oppløftende metalalbum. Og det har ikke vært et dårlig år, for å si det sånn.

De buldrer avgårde med "Kirisute Gomen" som inneholder alt man kunne ønske seg av drøye 6 minutter med metal magic. Treffsikre gitarriff, samt et vokalspor som blander mellom hensynsløs growling og mer melodiøse elementer.

De følger opp med kanskje det tøffeste gitarriffet i 2008 på "Torn Between Scylla and Charybdis", signert gitaristene Corey Beaulieu og Matt Heafy. Med andre ord så er starten på Shogun himmelsk. Triviums fjerde album er kanskje det mest varierte de har vært bort i, med singlelåtene "Into The Mouth Of Hell We March" og "Down From The Sky" som mer iørefallende tungrock, til Matt Leafys skrikende vokal på en del av det andre stoffet.

Det kan åpne for mer publikum, samtidig som at bandet ikke mister de av oss som bråvåknet da bandet gav ut Ascendancy i 2005 som var deres store gjennombrudd. Et avslutningsspor på 11 minutter uten et kjedelig øyeblikk er en indikasjon på at Trivium har mye kreativitet på hjertet. 4 strake album uten et eneste feilskjær på drøye 5 år taler også for det.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Slayer: Leie av seg selv

(28.11.08) (Oslo/PULS): Slayer fortsetter med sitt korstog "The Unholy Alliance" annenhvert år. Slipknot målte krefter med Slayer i 2004, mens In Flames knuste thrashlegendene i 2006 og i år gikk Trivium av med seieren. Slayer i 2008 fremstår som et band som er drit lei. Kanskje aller mest av seg selv.


Solid tungrock-program til våren

(22.12.06) Våren tegner til å bli en eneste stor opptur for tungrock-frelste i hovedstaden. Attraksjonene står nemlig i kø både for nostalgikere og fans av nyere saker av den harde sorten.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.