Trivium: Shogun

I Trivium regjerer både kvantitet og kvalitet, og bandet fra Orlando er klare med sitt fjerde album siden 2003. På "Shogun" blander de melodiøse innslag med kompromissløs metal som sitter midt i magen. Trivium er storslått nytelse.


De turnerer i skrivende stund med Mastodon og SlayerThe Unholy Alliance III, men har muskler nok til å stå alene.

Produsert av Nick Raskulinecz ,som før har skrudd for Foo Fighters, Marilyn Manson, Velvet Revolver og Rush, er Shogun et av årets mest oppløftende metalalbum. Og det har ikke vært et dårlig år, for å si det sånn.

De buldrer avgårde med "Kirisute Gomen" som inneholder alt man kunne ønske seg av drøye 6 minutter med metal magic. Treffsikre gitarriff, samt et vokalspor som blander mellom hensynsløs growling og mer melodiøse elementer.

De følger opp med kanskje det tøffeste gitarriffet i 2008 på "Torn Between Scylla and Charybdis", signert gitaristene Corey Beaulieu og Matt Heafy. Med andre ord så er starten på Shogun himmelsk. Triviums fjerde album er kanskje det mest varierte de har vært bort i, med singlelåtene "Into The Mouth Of Hell We March" og "Down From The Sky" som mer iørefallende tungrock, til Matt Leafys skrikende vokal på en del av det andre stoffet.

Det kan åpne for mer publikum, samtidig som at bandet ikke mister de av oss som bråvåknet da bandet gav ut Ascendancy i 2005 som var deres store gjennombrudd. Et avslutningsspor på 11 minutter uten et kjedelig øyeblikk er en indikasjon på at Trivium har mye kreativitet på hjertet. 4 strake album uten et eneste feilskjær på drøye 5 år taler også for det.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Slayer: Leie av seg selv

(28.11.08) (Oslo/PULS): Slayer fortsetter med sitt korstog "The Unholy Alliance" annenhvert år. Slipknot målte krefter med Slayer i 2004, mens In Flames knuste thrashlegendene i 2006 og i år gikk Trivium av med seieren. Slayer i 2008 fremstår som et band som er drit lei. Kanskje aller mest av seg selv.


Solid tungrock-program til våren

(22.12.06) Våren tegner til å bli en eneste stor opptur for tungrock-frelste i hovedstaden. Attraksjonene står nemlig i kø både for nostalgikere og fans av nyere saker av den harde sorten.


Robbie Williams på rockern

(20.01.26) Tittelen er ikke ueffen, og langt fra tilfeldig valgt. Robbie Williams anno 2026 minner nemlig mer om Oasis enn om Take That.


Amorphis - prog på alvor

(19.01.26) Et band må vel trygt kunne kalles prog når man hører ei låt på repeat og ikke skjønner at man har hørt samme låta minst fire ganger ... Storslagent, melodiøst, og bare vakkert.


Sassy 009 – stjerne i undergrunnen?

(18.01.26) Svært velprodusert, og ditto velkomponert. I det hele tatt – veldig bra levert.


Umiskjennelig Gluecifer! Bra!

(17.01.26) Gluecifer har brukt de siste årene godt – det er ikke et kjedelig sekund på skiva, og alle låtene er så varierte at den nå har gått på repeat hele dagen. Trettini minutter med noe av det beste av norsk rock.


Kunne vi vente oss enda mer fra Hjerteslag?

(16.01.26) Hjerteslag har sitt særpreg og sin identitet i behold. Men vi savner den avgjørende gnisten.


Drøm deg bort med Veslemøy Narvesen

(15.01.26) Melodilinjene er vakre og lette, likevel er lydbildet enormt. Tekstene er dypt personlige, og stemmen hennes er vidunderlig behagelig.