Ralph Myerz: Ralphorama! Appetite 4 Self-Destrucion
En tredjedel av trioen Ralph Myerz & The Jack Herren Band har for anledningen brutt ut av sin vante rolle og lagd plate sjøl, ikke uten intern-humor og sjangerforvirring.
Grunnen til den ensomme sjøgangen er både uviss og uinteressant i denne sammenhengen, men det mistenkes at materialet er av typen som har vokst i en roteskuff på et kontor. DJ og produsent Erlend Sellevold er mannen bak Myerz-maska og frontfigur/bakmann til forannevnte band. Nå har altså bergenseren lagd plate på egen hånd. Det vil si, ikke helt uten hjelp. Et umake lag av musikere har valgt å bidra på "Ralphorama!" som også har ført til platens fargerike nedslagsfelt. Karin Park, Devin the Dude, Talib Kweli, Christine Sandtorv, Onkl P og WC, for å nevne noen, gjør sitt for å understreke platens ubestemmelige hjemsted og hvem som har vært innom Bergen på turné de siste årene. Resultatet er flere typer elektronika, dub, disco-ish, hip hop og litt innimellom.
Hva smaker så denne suppa? Den har fått kritikk for å være for sprikende i sjanger, noe som er uforståelig. Det kan ikke være riktig at anmeldere i 2008 krever èn konseptuel idé bak en utgivelse. Prøv å forsvare den påstanden for en britisk eller amerikansk musiker. Ingenting er ikke feil fordi det er unorsk. Selv om det heller ikke betyr at det funker. Men mot alle odds gjør Ralphorama! det, den funker. Til en viss grad ihvertfall. Selv om elektro-delen ved første lytt høres tannløs og middelmådlig ut, er den egentlig gjennomtenkt spontan og ikke så verst. Men det er ikke det mest progressive ved platen, det er nemlig hip hop-delen. Den er servert i en frisk gammelmodig setting som hovedstadens utøvere burde studere. Når det er sagt har hele platen også en overhengende usmak av 90-tallets gressklipper-jazz a lá Nightmares on Wax og Co. Et musikalsk uttrykk som strengt tatt tilhører tiden den kommer fra. Det er ikke å komme fra at "Ralphorama!" Hadde funket mye bedre for ti år siden eller ti år i fremtiden når vi unektelig sitter midt i en 90-talls nostalgi. Altså; en anmeldelse full av ambivalens, ikke ulikt platen den anmelder. Helhetelig blir dommen et rungende tja hvor tvilen allikevel kommer Ralph Myerz til gode. Les det som du vil.
Del på Facebook | Del på Bluesky