Paul McCartney: Run Devil Run

Tittellåta er inspirert av et apotek i Atlanta som solgte Run Devil Run-produkt. Mulig det, men det er vanskelig ikke å tolke den som farvel til demonene som har løpt gjennom komponistens hode siden hans kone forlot forlot vår tid. Nydelig.


I ei uke holdt de på i studio; Paul McCartney (bass & vokal), Ian Paice (trommer), David Gilmour og Mick Green (gitar). En ganske kjent besetning...?

- Har dere hørt denne?, mente McCartney. Ikke det? Den går sånn... Et par timer seinere var den innspilt. ”Run Devil Run” er spilt inn nesten like hurtig som de første Beatles-LPene.

For det meste består albumet av heller mindre kjente rock’n’roll-komposisjoner fra 50-tallet. Aller minst kjent er nok sødmefylte ”No Other Baby”, skrevet og framført av et britisk skiffle-band som gikk under navnet The Vipers, i 1958. La oss håpe opphavsmennene Bishop/Watson er i live; snakk om å få Nyttårsaften 2000 på forhånd!

Plata slutter med ”Party”. Korrekt. Tenk å fått oppleve dette bandet i levende live...! (Vi sender forresten "Honey Hush" som beskjeden hilsen til Bjørn "Hi Yo Silver" Kulseth.)

En gang i verden måtte Paul McCartney gjennom bortimot 20 år med Wings eller som solo-artist før han turte å gå løs på sine egne Beatles-komposisjoner. Jeg har en følelse av at han etter Lindas bortgang har måttet ta det helt forfra. Hvilket skulle bety at det neste albumet blir en slags Beatles-LP...


Del på Facebook | Del på Bluesky

Robbie Williams på rockern

(20.01.26) Tittelen er ikke ueffen, og langt fra tilfeldig valgt. Robbie Williams anno 2026 minner nemlig mer om Oasis enn om Take That.


Amorphis - prog på alvor

(19.01.26) Et band må vel trygt kunne kalles prog når man hører ei låt på repeat og ikke skjønner at man har hørt samme låta minst fire ganger ... Storslagent, melodiøst, og bare vakkert.


Sassy 009 – stjerne i undergrunnen?

(18.01.26) Svært velprodusert, og ditto velkomponert. I det hele tatt – veldig bra levert.


Umiskjennelig Gluecifer! Bra!

(17.01.26) Gluecifer har brukt de siste årene godt – det er ikke et kjedelig sekund på skiva, og alle låtene er så varierte at den nå har gått på repeat hele dagen. Trettini minutter med noe av det beste av norsk rock.


Kunne vi vente oss enda mer fra Hjerteslag?

(16.01.26) Hjerteslag har sitt særpreg og sin identitet i behold. Men vi savner den avgjørende gnisten.


Drøm deg bort med Veslemøy Narvesen

(15.01.26) Melodilinjene er vakre og lette, likevel er lydbildet enormt. Tekstene er dypt personlige, og stemmen hennes er vidunderlig behagelig.