Weezer: (The Red Album)

Så vendte Weezer tilbake. Igjen. Første gangen vi fikk oppleve Rivers Cuomos merkelige univers var det med den selvtitulerte debuten med blått cover. Så kom Weezer igjen for andre gang med den grønne selvtitulerte skiva etter noen års pause, og nå som Cuomo har vært borte igjen returnerer de med rødt cover og tittelen "Weezer". De har reddet seg inn før, men nå virker det som av-og-på karrieren deres har fått seg en liten knekk.


Det starter forsåvidt tilfredsstillende, og på åpningskuttet "Troublemaker" nøyer de seg med to akkorder, men du verden som det funker. For det er når de tenker enklest at Weezer fungerer best.

Det røde albumets første single bærer navnet "Pork And Beans", og det låter heldigvis Weezer på en god dag. Et passe slentrende førstevers som blir avløst av grisete nedstemt gitar på refrenget, oppkledd med en naiv og catchy melodilinje.

"Heart Songs" er også et fornøyelig spor med hyllester til alt fra Iron Maiden til Bruce Springsteen, og Weezer har laget en sjarmbombe av en låt likestillt i kvalitet med "Island In The Sun".

Men selv om Cuomo har vært nok en tur innom for å samle sammen alle poengene sine på Harvard virker det som om kunstneren og låtskriveren i ham har levd et litt ujevnt liv. For innimellom klare høydepunkter er det imidlertid noen mer uforklarlige feilskjær bandet gjør. Låter som "The Greatest Man That Ever Lived" og "Dreamin'" har fine elementer, men helhetsfølelsen blir effektivt tatt livet av med meningsløse temposkifter og partier som sporer av hele sommerpopfølelsen.

Videre er en låt som "Everybody Get Dangerous" en skikkelig mandagslåt, som låter som et trøtt og trist Red Hot Chili Peppers på verset for så å åpne seg i et kjedelig og ensporet refreng.

Synd egentlig, for det er ikke de opprinnelige låtidéene som styrter 2008-versjonen av Weezer på deres sjette album, det er måten de er blitt tatt vare på igjennom en litt for kaotisk arrangering. Da blir det lett å dra fram uttrykk som less is more og keep it simple.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Weezer gir deg alle årstidene

(27.12.22) Variert og mangfoldig popmusikk? Søk på Weezer.


Weezer: Hurley

(30.09.10) Med et bilde av Jorge Garcias karakter Hurley i TV-serien «Lost» er Weezer tilbake i toppform.


Weezer: Raditude

(07.11.09) Weezer fikk oss til å rocke ukontrollert til «Buddy Holly» og «My Name Is Jonas» i 1994. 15 år etter er det lite utvikling i Rivers Cuomos musikalske univers


Slutt for Weezer?

(14.07.06) Uttalelser fra frontmann Rivers Cuomo tyder på det. Han sier nemlig i et intervju med MTV at de kun finner sammen igjen hvis det blir strengt nødvendig. Han har også uttalt lignende tidligere.


Nytt Weezer-album i mai

(04.02.05) Rivers Coumo har gjort seg ferdig med årets semester på Harvard, og dermed kan all konsentrasjon rettes mot utgivelsen av Weezers femte studioalbum.


Weezer i studio

(24.07.03) Etter en kortere pause er Weezer nå klare til å gå i studio med produsent Rick Rubin for å spille inn sitt femte studioalbum.


Weezer: Weezer 2

(16.05.01) Etter 5 år i stillhet kom det endelig et livstegn fra de spenstige rockerne i Weezer. Vokalist og gitarist Rivers Cuomo har snekret sammen 10 nye låter, og i løpet av snaue 28 minutter er det hele unnagjort.


Weezer med i julesingel-gjengen

(04.12.00) Bandet som skulle ønske at de var Buddy Holly - Weezer - har i år slengt seg med i julesingel-gjengen. "Christmas Song" heter låta, og er første singel ut fra det kommende albumet.


Ocasek produserer det nye Weezer-albumet

(15.11.00) Etter fire år borte fra rampelyset, har amerikanske Weezer bestemt seg for å gå i studio og ta fatt på sitt nye album. Valget av produsent falt til slutt på den gamle Cars-lederen Ric Ocasek, kjent også for å ha produsert Bad Religion, Bad Brains og Hole.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.