Palace Of Pleasure: Popaganda

Det er ikke fritt for at forventningen står i taktet når Palace Of Plesaure slipper sin andre langspillplate. Når forventningen langt på vei innfrir, er det derfor bare å ta på seg danseskoene.


Ingen skal komme her å si at Palace Of Pleasure (POP) ikke har sin egen stil. Selv om de lar seg inspirere av det meste som finnes i en moderne platesamling, er de alltid tro mot sitt eget konsept, og holder en stø kurs skiva igjennom.

Sammenlignet med den suverene førsteskiva ”Emperor Norton” (1997), har POP
med ”Popaganda” tatt et steg i retning av house og lett disco. Med en basis av dub og funk, blandet med et alltid like lekent lydbilde av samples og grooves, viser POP at det ikke er tilfeldig at bandet allerede har mottatt en Spellemannpris. Her vet man hvor man vil - men har ikke noe overdrevet hastverk med å komme dit.

Kombinasjonen av låter er også bra. Fra den lette popsvisken «Love -Hate 10-0», til den mer groovy og tyngre «Batboy» er det akkurat et så langt sprang som det bør være på ei skive av landets kanskje fremste, moderne popband. Når man i tillegg har låter som «The Tao Of Telemark» (med sitt sinnssyke sample fra filmen «Halveis Til Haugesund») er det mye å kose seg med i høstmørket.

At jeg av rent personlige grunner hopper over de letteste låtene, riktignok på femte gjennomhøringa, skyles ikke det annet enn at jeg er hypp på å høre den døds feite «Summer Sound» atter en gang.
Jon Ilseng.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Palace of Pleasure innfridde på Hærverk

(17.06.24) Konklusjonen etter å ha sett Palace of Pleasure to ganger på Kafé Hærverk det siste (litt utvida) året må være følgende: Jeg tror at de egentlig spiller konsert for seg selv, for de synes det er så utrolig kult å stå på ei scene og spille diggbar musikk og danse der oppe, og så får vi heldige publikummere lov til å være med på festen.


PoP – alternativfavoritter med stayerevne

(05.06.23) Jazzkompisen og jeg ville på Peter Gabriel i Bergen etter de to første singlene. “Vi skal ikke heller dra på Palace of Pleasure på Kafé Hærverk?” I takt med singelutgivelsene hadde begges interesse dalt litt. “Jeg har hørt at de er bra!” Jeg synes selvfølgelig at det er et fantastisk godt forslag siden mitt forhold til PoP begynte på midten av 90-tallet da jeg jobbet sammen med Jørund og det var alltid moro å dra på konsert med dem.


Palace of Pleasure: Lifelong Fury

(27.01.09) 90-tallet er over. Lenge leve 90-tallet?


Norsk musikk for eksport!

(03.05.01) Tallet på norske artister som får realisert utfartstrangen sin er stadig økende. Endel er av disse artistene er støtta av Kulturdepartementet gjennom Norsk Kulturråds TTF-ordninger. Den statlige sponsinga ser altså ut til å kunne bære frukter. PULS har sett nærmere på de drøyt 20 artistene som fikk støtte ved årsskiftet. I tillegg har vi kartlagt minst like mange som reiser ut helt på egen hånd.


Palace of Pleasure hjemme igjen!

(09.12.00) (Oslo/PULS): Palace of Pleasure (POP) - som i en årrekke har spilt bevissthetsutvidende kontemporær popmusikk - er medisin en fuktig torsdagskveld i desember. Ikke nok med at de antakelig har musikkverdenens mest fornøyelige og velskrevne nyhetsbrev, disse "harmoniske budbringere" entret torsdag kveld So What! for nok en gang å underholde alle som hadde vett til å avlegge klubben et besøk.


Norsk Kulturråd har fordelt nesten 2 millioner

(22.02.00) Krøyt, Madrugada, Beezewax, Sister Sonny, Bønkers, Dipsomaniacs, Seven, Tolv Volt, Gluecifer, Palace Of Pleasure… Noen setter kursen utaskjærs, andre holder seg i Kongeriket. Felles for disse – og ganske så mange andre band – er at de har fått turné-støtte fra Norsk Kulturråd.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.