Saul Williams: The Inevitable Rise and Liberation of NiggyTardust!
Før vi rakk å fyre av nyttårsrakettene og finne frem kalenderen for 2008, lirte Saul Williams av seg et album som kanskje var det mest spennende innenfor hip hop sjangeren i 2007. Med en stab bestående av genierklærte navn som Trent Reznor (produsent, frontfigur Nine Inch Nails) og Alan Moulder (mixing, jobbet med Smashing Pumpkins og Nine Inch Nails), sitter Soul Williams igjen med en hardtslående og rett-i-trynet hybrid av en plate, solid merket av både artist og produsent. Og ikke nok med det: Han drar en Radiohead!
Saul Williams har i flere år vært ansett som en av de mest spennende og talentfulle innen både hip hop og den mer kunstneriske sjangeren spoken word. Det var nemmelig her Williams skaffet seg et navn, som rein poet. Han var tidlig ute med å skaffe seg nettverk bestående av samfunnskritiske tunger, blant annet Zack De La Rocha (Rage Against The Machine) og legendariske poeter som Allen Ginsberg og Sonja Sanchez. Bekjentskapet til Trent Reznor bygget han opp ved å gjøre support for Nine Inch Nails på deres turne i nord amerika i 2006. Samtidig var han også medvirkende på det samme bandets plate Year Zero.
For ja, det første du vil legge merke til er Mr Reznors tungt industrielle og meget lett gjenkjennelige bruk av perkusjon. Det oser Nine Inch Nails av flere låter, eksempelvis "Convict Colony". Og jeg liker det! Det er tungt, det er mørkt, det er skittent og det oser forurensende industri lang vei. Saul Williams sin geni erklærte lyrikk samt en lett og frelsende piano-lyd over det hele, gjør at råskap møter himmelsk befrielse.
I neste låt, "Tr(n)igger, er man helt vekke fra det overnevnte. Her er det snakk om mer rå og direkte hip hop slik vi kjenner det. Med spenstig sampling fra Public Enemys "Welcome to the Terrordome", har man en fyldig og sprø bunn, overstrødd av Williams til tider hissige og samfunnskritiserende lyrikk. For ja, man er vel samfunnskritiserende i USA når man lirer av seg spørsmål som dette: Would Jesus Christ come back American? What if he's Iraqi and here again?
Men det kommer mer. Inntrykkene fra de to vidt forskjellige åpningssporene har ikke fått et sekunds pause, før Williams brøler i vei med en cover versjon av U2s "Sunday Bloody Sunday". Personlig er jeg ikke en stor fan av coverlåter utgitt på album og kjenner kun til et fåtall spor der dette har fungert. Men tro meg, dette funker! Det er vakkert. Det er rått. Det er fantastisk. Den lidenskapelige og til tider nasale vokalen til Williams, samt røff og knalltøff backing fra trommer som man gjenkjenner både fra originalen og etter sporet har vært gjennom Trent Reznors industrielle maskineri, gjør at jeg har null problem med å utrope dette til en av tidenes cover versjoner.
Og platen fortsetter slik hele veien. Du blir dratt med gjennom en verden av fantastisk lyrikk, som på veien gir deg en særdeles hyggelig og avhengighetsskapende blanding av rein hip hop, nærmest voldtatt av de tunge industrielle preferansene til både artist og produsent, Trent Reznor.
Hva skal man med et plateselskap? Det var spørsmålet Trent Reznor stilte Saul Williams, som igjen avgjorde at platen ble sluppet på så og si samme måte som et meget omtalt Radiohead album. Denne gangen kunne du velge om du ville laste ned platen gratis i en 192 kbps versjon, eller om du ville gi gutten 5$ og få tilgang på platen i FLAC (tapsfri) eller 320kbps versjon. I etterkant har Trent Reznor uttalt at kun 19% av de som lastet ned platen, valgte å betale. Mulig dette var ankerpunktet som gjorde at man omjusterte det hele til at kun de 10.000 første fikk herligheten uten å betale et øre.
Jeg sitter igjen med en følelse at dette er en plate som har fått alt for lite oppmerksomhet og som så å si gled lydløst gjennom en musikkverden som på slutten av året var mer interessert i å glede seg til neste musikk år og åpne samlealbum på selveste julaften. "The Inevitable Rise and Liberation of NiggyTardust" er et meget velkomponert og særdeles yppende album, som både flytter grenser, utfordrer satte preferanser og kombinerer det beste fra flere verdener. Eneste som trekker noe ned på helhetsinntrykket, er de til tider perverst nære referansene til produsent Reznor. Er det Saul Williams eller Trent Reznor som synger? Enkelte spor kan virke en smule uoriginale og alt for formet av produsenten og NIN hjernen. Ikke at dette i seg selv er ødeleggende for helheten av albumet, men jeg føler materialet sitter absolutt best når Williams får utfolde seg på sine egne premisser.
Saul Williams er uten tvil et navn som har satt seg blant musikk interessertes lepper og samtidig vil være et navn vi kommer til å høre mye mer fra i fremtiden. Det håper jeg for guds skyld!
Del på Facebook | Del på Bluesky