Lukestar: Lake Toba
I oppskriften står det at klippfisken må vannes ut i ett til to døgn før den kan brukes. Vel, det gir meg i hvertfall tid til å gå gjennom noen gamle skoesker på leting etter den platen jeg ikke kunne finne forleden dag. Og tenke på hvor mye bedre alt var før.
Jeg leste en lengre magasinartikkel forrige uke, hvor tilfeldigvis førsteplaten til Neutral Milk Hotel ble bragt på bane. Det er antakeligvis utelukkende min egen feil, og en alvorlig brist i platesorteringssystemet mitt, for den platen hadde jeg fullstendig glemt. Jeg måtte finne den, og påkrevd utvanning av fisk gav meg et påskudd til skattejakt i støvtunge tennisskoesker.
Jakten tok meg gjennom esker med gamle dagbøker, et mikroskop (det var en tid da «alle» småpjokker så på fluevinger under mikroskop), frynsete kortstokker, ludospill og omsider gamle CD'er. Det var endelig håp i sikte da jeg fant en brun pappeske med en gul post-it lapp, påført bokstavene «E6 etc» i ustø, blå kulepennskrift. Endelig! Jeg flerret av lokket og fant til min store begeistring flere gamle Elephant 6 relaterte plater jeg hadde helt glemt var mine. Åpenbart inspirert av High Fidelity, for her skulle platene sorteres selvbiografisk. En varm sensommer, en mørkleblå automatgirt Golf, en nøttebrun hestehale og solnedganger som aldri sluttet. Den nostalgiske roteromspsykedeliaen til Elephant 6 kollektivet var det perfekte lydsporet til noen perfekte måneder. I bunnen av pappesken fant jeg platen jeg lette etter.
Hva dette har med Lukestar å gjøre? Det har alt og ingenting med Lukestar å gjøre. Leser du norske aviser, er sjansene gode for at du allerede har fått med deg en og annen anmeldelse av den siste platen til dette bandet. Femmere er rullet, hypemaskinen startet og bandet er elevert til Serena Maneesh, 120 Days og Lionheart Brothers status. De er visstnok «det neste store», og «praten» handler nå om å skrike høyest for å kunne si «Hva var det jeg sa??» dersom bandet lager noen krusninger på havflaten. Andre, langt dyktigere enn meg selv, har beskrevet musikken til Lukestar: At dette er skranglete powerpop, energiske refreng med nynnekvaliteter, at Truls Heggero jukser på vokalen, at de minner litt om Mew og at gitarene driver gjennom samtlige trettifem minutter.
Vel og bra. Jeg er enig i karakteristikkene, og synes de stort sett beskriver denne rent produserte platen godt. Det jeg ikke kan få meg til å forstå, er hva Lukestar og Lake Toba innehar som rettferdiggjør hypen og femmerne. Gutta i Lukestar er jo dyktige musikere, ingen tvil om det, men sluttproduktet her er uoriginalt, manglende det jeg vil kalle varige kvaliteter. Dette er MOR, perfekt for moderne rockeradio og førsommerkjøreturer langs sørlandskysten, men en kjedelig fotnote idet tiden er kommet for høsttur til fjells. Hvilken terning kastes for mine elskede Olivia Tremor Control plater dersom Lake Toba er veiet og funnet verdig en femmer? Mulig at «norske indieterninger» oppfører seg annerledes enn vanlige terninger.
Platesorteringen må gjøres noe med snart. Jeg rekker det kanskje før klippfisken er ferdig utvannet.
Del på Facebook | Del på Bluesky