Kom tilbake, Rev!

Det skal ikke mange tonene til før følelsen av innfridde forventninger smyger seg på. Som på albumet, blir du tatt med på en reise til et musikalsk univers der ingen før har spilt sine gitarer. Den drivende, smått melankolske kakafonien av gitar-øs, Donahues vokaldesperasjon, eksplosive trommer…

---

Mercury Rev / /

Av Anonym // 01.02.99

---

Årets første konsert medførende forventninger høye som hus var herved et faktum. Det blir lett slik når et album har fått stort sett topp-score hvor enn man har vendt og vridd seg, bladd og lest. Med sitt fjerde album, fjorårets “Deserter’s Songs”, har Mercury Rev oppnådd nettopp det.

Selv om vi absolutt ikke har med noen fartsrockere å gjøre, greier de med sitt unike lydbilde og sine lett-psykedeliske fuzzmelodier å skape en kraft og et delikat driv de fleste andre må ty til mye røffere midler for å oppnå.

Samtidig er det nettopp i deres styrke at svakheten også ligger. Det har en liten tendens til å gjenta seg en anelse. Selv om soundet skaper en gjennomgående helhet, medfører det også at lysten på et lite sidesprang melder seg.For mye av det gode gjør deg rastløs.

Om å innfri

Nytilkommede fans fikk også gleden av å bli presentert eldre perler, selv om det var de nyeste som satt best denne kvelden. Allikevel skiller de eldre seg noe ut, og et par rockere og en tilbakelent blues gjorde I hvert fall sitt til at det ikke gikk alt for mye i ett.

Uansett: Dette ble en kveld sterkt dominert av høydepunkt - og gigantiske versjoner av f.eks “Opus 40” og “Delta Sun Bottleneck Stomp” sørget for en konsert de færreste av det fullsatte John Dee vil glemme med det første. Meget sjelden opplever man at et band så til de grader innfrir.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky