Mercury Rev: The Secret Migration
Mercury Rev har ennå til gode å oppnå det store, kommersielle gjennombruddet. Det lar nok også vente på seg etter den selvbekreftende sjetteplata The Secret Migration.
Låtene er streitere og mer popriktige enn de har for vane å være. De eksentriske stemningsbildene er blitt mer tilgjengelige, og komposisjonene har aldri vært mer positive og durstemte som nå.
Likevel tviler jeg på at "Secret Migration" vil bli husket som noe annet enn et ensomt, lite komma i bandets platekarriere. For mer enn noe annet låter de selvbekreftende på The Secret Migration. De tar ingen store skritt i den ene eller andre retningen, og hviler trofast på de samme oppskriftene som klassikerplata "Desert Songs" og "All Is Dream".
"Secret Migration" er lett å lytte til, og produksjonen avslører mangt et triks, som sikkert hundrevis av små indieband vil adoptere inn i musikken sin. Men den bragden har de for lengst oppnådd og gjennomlevd.
Jeg vil ha noe mer! Jeg vil høre Mercury Rev bruke stemmen sin slik den fortjener å brukes!
Det handler om å kunne revitalisere seg selv, finne nye måter å forvalte sitt særpreg på. The Flaming Lips snudde på hælen etter kassasuksessen Soft Bulletin, og laget elektroversjonen av seg selv i Yoshimi Battles The Pink Robots. De var fortsatt The Flaming Lips, bare på en litt annen måte. Sigur Ros spiller impro-konserter til stumfilmer, og eksperimenterer ustanselig med nye instrumenter og produksjonsteknikker for å vinne nye nedslagsfelt med musikken sin, mens The Polyphonic Spree lager lykketripper med gigantkor og allsangmelodier, som selv min svigerfar på snart seksti synger med på.
Mercury Rev, på sin side, mangler særpreget og viljen til å forandre, hvilket faktisk er et poeng i seg selv i sjangeren de tilhører. Isolert sett er de like fortryllende for ørene i dag, som de var for seks-syv år siden - sånn sett er det ikke vanskelig å forstå femmerterningene som kastes etter dem om dagen. Men i den store sammenhengen fremstår "The Secret Migration" som en litt giddelaus affære.
Et gledelig unntak er Motown-flørten "In A Funny Way", som låter som en perfekt krysning av vokalist Jonathan Donahues særegne melodisignatur, Jesus & Mary Chains "Just Like Honey/More Than This" og The Ronettes' "Be My Baby" med gåbass, teppetrommer og Jack Nitzsche-stryk.
Gitardrevne "Vermillion" fortjener også et par snurringer på eteren, selv om den er litt for mønstergyldig med 90-tallets widescreen-rock til at jeg biter på kroken.
"In The Wilderness" kunne også vært et høydepunkt, hadde det ikke vært for at vokalmelodien er en rein blåkopi av vår egen Kjartan Salvesens "This Is What I Am"! Amerikanske indierockere har neppe for vane å høre på norske Idol-plater, men i dette tilfellet har det seg sånn at gitarist Grasshopper faktisk bodde hos kjæresten sin i Norge store deler av fjoråret!
Det hjelper forøvrig neppe på salgstallene at plata er pakket inn i en blek arkitektur av et surrealistisk maleri, og ser ut som en anitmagnetisk fantasyplate eller en dårlig kopi av Iron Maidens "Seventh Son Of A Seventh Son".
Del på Facebook | Del på Bluesky