Et godkjent førjulshvileskjær fra The Lionheart Brothers

(Trondheim/PULS): Året 2007 ble The Lionheart Brothers' store gjennombruddsår her hjemme. Etter at de slapp albumet Dizzy Kiss tilbake i januar, har bandet blitt pekt ut som «det neste store». Når de nå planlegger plateslipp og miniturné også i England, peker samtlige tomler opp for Løvehjertene. Dette til tross: På Blæst denne kvelden var det like før oppvarmerne toppet hovedattraksjonen.

---

The Lionheart Brothers / /

Av Hans Joakim Skadsem // 01.12.07

---

Etter at indierockerne Serena-Maneesh og 120 Days opplevde suksess i henholdsvis 2005 og 2006, fikk The Lionheart Brothers allerede i januar «årets plate i 2007»-stempel for Dizzy Kiss, guttas tredje utgivelse. Uniform positiv omtale i norsk presse, opptreden på årets by:Larm, på SXSW i Austin, Texas og på et hopetall av sommerens musikkfestivaler, deriblant Hultsfred og Roskilde, er noe av hva bandet har opplevd i løpet av året som har gått. Idet hypen i norsk presse hadde begynt å legge seg, kom nyheten om at britene har fått ørene opp for Løvehjertene, og Dizzy Kiss i særdeleshet. Lovord i NME, Guardian og The Mirror, distribusjonsavtale med Shellshock og plateslipp 14. januar 2008, gir en sannelig gode vibber langt inn i adventstiden. Like før guttene tar en velfortjent juleferie, besøkte de Blæst i trønderhovedstaden. Puls var der.

Fabelaktige og plateaktuelle TrulsandtheTrees imponerte på Blæst.

Før Løvehjertene gikk på scenen, ble de fremmøtte oppvartet av Oslobandet TrulsandtheTrees, som på sin side er plateaktuelle med albumet Ailanthus og iferd med å bli rykende hotte! Jeg hadde ikke hørt om bandet før jeg så dem på Blæst denne kvelden, men huttetu!, for noen oppvarmere! Det så mest ut som en glad og fantastisk sjarmerende norsk bakgårdsvariant av Arcade Fire, da kollektivet befolket den lille Blæstscenen med gitarer, fele, saksofon, trekkspill og trommesett. Gjennom et knippe søte, fengende indiepoplåter, noen med åpenbare allsangkvaliteter, ble jeg virkelig begeistret av deres smittende spilleglede og positive utstråling fra scenekanten. Etter at Truls Heggero ba det (foreløpig) relativt fåtallige publikummet om å trekke nærmere scenen, følte jeg bandet fikk en veldig god rapport med tilhørerne. Bandet er ikke bare en karismatisk gjeng: De er flinke musikere også! TrulsandtheTrees har for øvrig slippfest for den nye platen sin på Blå i Oslo, 7. desember. Kjenn din besøkelsestid!

Noen minutter over midnatt entret hovedattraksjonen scenen på Blæst. Det var i starten nokså mørkt og glissent i lokalet, men dette tok seg heldigvis opp etterhvert. Jeg er likevel litt forundret over at et hovedsaklig trøndersk band, som i år har gitt ut fabelaktige Dizzy Kiss og opplevd mye positiv presseomtale, ikke trekker fullt hus. La oss legge skylden på kaldt vær, glade julebord og slitsom eksamenslesing.

The Lionheart Brothers serverte røffe og upolerte versjoner av låter fra sisteplaten Dizzy Kiss.

Det var et tent, men ikke særlig snakkesalig band som leverte ti låter i løpet av en snau time denne kvelden. Der legendariske My Bloody Valentine (som for øvrig er rykende aktuelle i nyhetsbildet: Klikk!) leverer en unik, tidløs og essensielt My Bloody Valentinesk variant skotupprock, kombinerer The Lionheart Brothers denne inspirasjonskilden med varm, småpsykedelisk sekstitallsrock og harmonier som lukter av Brian Wilson. Løvehjertene stiller med en utrolig stram, pulserende rytmeseksjon i trommis Peter Rudolfsen og bassist Frantz Andreassen. De knyttet låtene sammen, mistet ikke en beat hele kvelden, og angrep publikum med en massiv basstromme fra første til siste låt.

Marcus Forsgren (knestående) og Frantz Andreassen i The Lionheart Brothers.

Levende, vrengte gitarvegger ble levert av Morten Øby og hovedvokalist Marcus Forsgren, men det larmende instrumentelle lydangrepet ødela dessverre en del for vokalen. I tillegg til et par tekniske problemer med Forsgrens mic, druknet stemmen hans fort i lydbildet. Prov på at han har en flott stemme kommer i roligere partier, men med en gang noen av de andre gutta trør til, forsvinner han ulykksalig i resten av grøten. Dette resulterer også i at flere av sangene låter veldig likt, særlig for ører som enda ikke har stiftet intimt bekjentskap med bandets låtkatalog.

Settet startet energisk med blant annet «Bring It Down», «Can You See?» og «Down At My Place» fra Dizzy Kiss. Noe av det Forsgren manglet i vokalen, tok han igjen med knestående gitarsoloer og kyndig pedalhopping. Tar jeg ikke helt feil, kjørte bandet også gjennom en brautende, psykedelisk versjon av 10.000 Maniacs «My Mother, The War». Hitene «Hero Anthem» og «50 Souls And A Discobowl» var selvskrevne på kveldens setliste, men var skjøvet ut, helt mot slutten av det ordinære settet, og pakket ikke allverdens pønsj. Bandet virket slitent og mindre interessert mot slutten av konserten, og fikk heller ikke nevneverdig drahjelp av de fremmøtte på Blæst. Øbys gitartrashing helt på tampen rettet dog litt på helhetsinntrykket.

Til tross for at konserten falt i intensitet mot slutten, leverte The Lionheart Brothers et intenst ekstranummer.

Inntrykket en sitter igjen med etter å ha sett Løvehjertene spille live, er at den polerte drømmepopen fra Dizzy Kiss får ekstra «twæng»; her er mer støy og mer rocka guts enn på plate. Samtidig føler en at konsertopplevelsen hadde fått atskillig flere dimensjoner om lyden hadde vært finprikket og om stedet hadde vært pakka av svette, entusiastiske musikkelskere. Da ville vi nok også møtt en mer insisterende og inspirert utgave av Løvehjertene enn hva som var tilfellet denne kvelden. Da vi ruslet hjem fra Blæst pratet vi faktisk mer om de sprudlende oppvarmerne i TrulsandtheTrees enn vi gjorde om hovedattraksjonen selv. Tidlig i januar drar The Lionheart Brothers på en kombinert to ukers turné og Dizzy Kiss-lansering for nysgjerrige, britiske ører. Hvem vet hva 2008 bringer for Truls og resten av indieorkesteret hans?

---

Del på Facebook | Del på Bluesky