Aerosmith rocket Hyde Park

(Hyde Park, London/PULS): Årene har gått, men Aerosmith sin status som et av klodens råeste rockeband har ikke avtatt. I Europa har de ikke stått på en scene siden 1999, og da Steven Tyler og kompani inntok Hyde Park var det et lydhørt folkehav som sto som sild i tønne og gliste bredt i 90 minutter. Men før på dagen var det annen rock som rev og røsket i oss.

---

Aerosmith, Chris Cornell, Jet og The Answer / /

Av Odd Inge Rand // 28.06.07

---

The Answer

Fra Belfast kommer bandet som har gitt ut en av de mest oppegående rockeplatene de siste månedene, i den aldeles glitrende Rise. To John Dee-konserter har det blitt her på berget, men i Hyde Park spilte de for sitt største publikum noensinne, og de sindige irene tok vel vare på kjempesjansen.

Fra "Never Too Late", "Under The Sky", til "Into The Gutter" og avslutningen med "Be What You Want" imponerte The Belfast Lads storstilt, og viste at de behersket store scener og stort publikum til gagns.

Jet

Disse guttene er noe av det tøffeste som har kommet ut av Australia ved siden av Wolfmother de siste årene. To plater har det blitt, Get Born fra 2003 og Shine On fra 2006, men et norgesbesøk har vi måttet se lenge etter.

I Hyde Park var det låtene fra debutplaten som fikk flest hender i været, og de knalltøffe låtene "Are You Gonna Be My Girl", "Cold Hard Bitch" og "Rollover DJ" varmet godt, ved siden av den småflotte balladen "Look What You've Done".

Shine On fra fjoråret var heller ikke glemt, og småpene "Bring It On Back" var et av høydepunktene sammen med de spenstige rockelåtene "Rip It Out" og "Put Yer Money Where Your Mouth Is". Til tross for en litt mer arrogant scenepersonlighet enn The Answer leverte Jet til ståkarakter og vel så det i duskregnet i Hyde Park.

Chris Cornell

En mann som har fått mange overskrifter det siste året er Chris Cornell. Fjorårets svanesang med Audioslave, Revelations ble ikke turnert i det hele tatt. Da startet ryktene om brudd i et av våre sammensatte superband, og da Chris Cornell dukket opp med "You Know My Name" til Bond-filmen Casino Royale var det meste klart.

I år har de tre andre i Audioslave gjort jobber sammen med Zach De La Rocha igjen som Rage Against The Machine, mens Chris Cornell er tilbake i solotilværelsen sin som han var med Euphoria Morning før Audioslave kom på banen.

Til sammenligning med forrige soloforsøk, blander han denne gangen mer fornuftig med mye Soundgarden i settet, sammen med låter fra Audioslave også. Hans nye album Carry On er også representert, men ikke så mye i sommerens festivalsesong, som er et meget rocka sett fra 90-tallets beste rockevokalister.

Han åpnet likegodt knallsterkt med "Spoonman" og "Outshined" fra Soundgarden-katalogen før han hoppet drøye 10 år fremover i tid igjen til Audioslave-favoritten "Show Me How To Live". Og der Audioslave hadde småproblemer med å fylle skoene til Soundgarden-soundet klarer Cornells band å være både Tom Morrello, Kim Thayil, Matt Cameron og hvem det måtte være av Chris Cornells gamle bandkompiser.

Til Bond-låten "You Know My Name" inviterte han likegodt medkompositør David Arnold med seg på scenen til en noe rotete versjon, men publikum kvitterte likevel med like stor entusiasme som nostalgitrippen i forveien hadde gitt dem. Programmessig ble det litt Carry On-stoff, og "Arms Around Your Love" var et av de ferskeste høydepunktene.

Fellesnevneren for Chris Cornell i 2007 er likevel beinhard rock, noe som både "Rusty Cage", "Cochise", "Original Fire", "Let Me Drown" til en fantastisk avslutning med "Black Hole Sun" og "Jesus Christ Pose" beviste. Chris Cornell har kanskje ikke det samme trøkket i stemmen som før, men registeret er likevel imponerende - og konsertene i Norge i sommer, først på Quart-festivalen så på Sentrum Scene 22. august vil bli en festaften for rockeinteresserte.

Aerosmith

Så til den store finalen med Aerosmith som så mange hadde ventet på. Og etter en karrieregjennomgang med gutta på tre gigantiske storskjermer kom de på scenen til så øredøvende jubel at de knapt hørte hverandre spille. De ramlet seg inn i "Love In An Elevator", men justerte kjapt og startet et 90-minutters løp uten dødpunkter.

Catwalken foran scenen hadde stått der hele helgen, men var ikke blitt så mye brukt. Steven Tyler og Joe Perry gjorde denne til sin egen lekegrind, og oppholdt seg der store deler av den halvannen time lange konserten. Etter en allsangpreget åpning hoppet de 30 år tilbake i tid til "Same Old Song And Dance" før nok en allsanglåt fylte hele Hyde Park, nemlig balladen "Cryin'" fra 1993.

Et enormt folkehav i alle aldre så mot scenen og måtte bare konstatere at Steven Tyler var festivalens yngste og sprekeste mann. Iallefall så det sånn ut der han løpte til og fra, spilte munnspill, pratet og rapte (!) til publikum og var ikke det spor andpusten. I tillegg til det imponerte han med en praktfull stemme som på "I Don't Want To Miss A Thing" og glansnummeret "Dream On" tok pusten fra samtlige.

Midtavdelingen ble en rolig og intim stund med Tyler og Perry på hver sin stol ytterst på catwalken med "Seasons Of Wither" som høydepunktet.

Avslutningen ble en eneste stor folkefest med "Sweet Emotion" fra den hjemvendte og kreftbehandlede bassisten Tom Hamilton, og senere rifflåtene av de alle; "Draw The Line" og "Walk This Way" - den siste med selveste DMC fra Run DMC på gjestevokal. En helt prikkfri aften med slik energi, spilleglede og ungdommelig pågangsmot at alle profetier om at dette bandet skal legge inn årene snart ble fort feid under teppet.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky