Gwen Stefani: The Sweet Escape
Etter over 20 år i den utrolige suksessfulle punk/rock-gruppa No Doubt så klarte Gwen Stefani å lykkes massivt med å gå solo med albumet Love Angel Music Baby i 2004. Det er bare så synd at hun ikke vet når hun skal stoppe, fordi dette kan sammenlignes med filmen Speed 2: Cruise Control Var den virkelig nødvendig å lage?
Det er utrolig synd at slike store artister som Gwen Stefani ikke skjønner at nok er nok, i hvert fall når alderen din er nærmere Cher enn Britney Spears, og målgruppen på musikken er 12 år og oppover. Når du på toppen av det hele ikke har noe fornuftig å skrive om, så begynner dette å ligne mere og mere på et makkverk enn noe annet. Det at hun synger og sutrer over hvor hardt det er å være superstjerne engasjerer ihvertfall ikke lytteren noe særlig.
Man kan bruke så mye sminke og freaky kostymer man vil, men ingenting kan skjule at hennes første single Wind it Up er både irriterende og ufattelig slitsom med provoserende jodling over alt. Legg merke til den tafatte pausen som er rett etter låten, hvor man innser at det man nettopp har lyttet på har vært Vel, ingenting.
The Neptunes med Pharrell Williams i spissen er nok en gang tilbake og de skuffer noe voldsomt på denne plata, spesielt med Orange Country Girl som ikke er i nærheten av hva de fikk til på hennes forrige album med Hollaback Girl. Det var vel bare spørsmål om tid før disse gutta mistet sin fantastiske creative flow. Når produsentene Tony Kanal og Nellee Hooper heller ikke imponerer, så går denne skiva desverre bare en vei. Nå er det Timbaland og faktisk Stargate som er den nye vinen. Dette burde Gwen Stefani tenke litt på, siden hun er i en posisjon der hun virkelig kan plukke produsenter og låtskrivere fra aller øverste hylle.
Det finnes som alltid unntak med slike store utgivelser, og med The Sweet Escape så er det faktisk tittelsporet som skiller seg ut, positivt sett. Mot alle odds kan man trygt si, siden den utrolig slitsomme (og nasalsyngende)Akon gjester både på vokal-, komponist- og produksjonssiden. Man får vel gi credit when credit is due, og med denne låta, så har de en selvsikker single-hit i ermet i 2007.
Litt melankoli er også skjult på dette albumet, fordi med Early Winter så får man en klassisk pop/rock låt som hadde passet perfekt med hennes gamle band. Man sitter igjen med et lite håp om at No Doubt kanskje gjenforenes i en nær framtid. The sooner, the better sier nå jeg...
Lydbildet er veldig lik Cindy Lauper's kjente pophulk og Prince sin teft for simplisity på 80-tallet, med masse tørre, humoristiske synthlyder som egentlig ikke er så ille, men der Gwen bommer med spennende urbane hooks, treffer Justin Timberlake hver gang. Med så mye funky 80s beats som ble oppfunnet av bl.a Zapp, Cameo og Depeche Mode, så er det utrolig trist at hun bommer så mye som hun gjør.
Konklusjonen er veldig enkel, hun har blitt for gammel til imponere ungdommen, og der Madonna er smart og fornyer seg musikalsk fra album til album, så setter Mrs Stefani seg fast i samme spor. Jeg kan tenke meg at når musikkspesialisten i Homsepatruljen får høre denne CD'en, så kommer han til å si: This is sooo 2004
PS: Når låt nr 12, den fengende "Wonderful Life" slutter, husk for all del å slå av CD-spilleren. Det skjuler seg nemlig et bonusspor etterpå, som er intet mindre enn en LIVE versjon av den joddlende "Wind it Up". Undertegnede har hørt gjennom den slik at akkurat du skal få slippe, fordi dette minner meg om da trærne i Ringenes Herre begynte å gå... (!)
Del på Facebook | Del på Bluesky