Phoenix Mourning: When Excuses Become Antiques
Jeg trodde jeg allerede hadde fått min porsjon med ynkverdig metalcore, men tok tydeligvis feil. Phoenix Mourning tar både kransekaka, bløtkaka og sjokoladekaka med glans hva bunnivå angår. Møt krysningen mellom Linkin Park og Machinemade God.
Innpakningen er delvis pastellfarget og emosjonell. Men følelse er imidlertid noe som innholdet desidert mangler. Produksjonen er tynn og tafatt, vokalen plagsom og riffene latterlige uoriginale.
No guts, no glory growler Karl Willetts (Bolt Thrower) i låta med samme navn. Det har han rett i. Phoenix Mourning mangler både guts og særpreg. De følger identitetsløst den populære metalcore-bølgen og fortjener verken å få berømmelse eller et godt ry.
Verden er best tjent med at denne utgivelsen glemmes så fort som overhodet mulig. Flatere, flauere og fælere enn dette kan en plate knapt bli. Jeg synes synd på plateselskapet Metal Blade som har gått til det feilskrittet å signe bandet.
Del på Facebook | Del på Bluesky