Secht: True Narcotic Black Metal

Jøss, nok en supergruppe dannet av folk med lang fartstid og integritet i metalmiljøet? Scum som bestod av blant andre Happy Tom, Samoth og Faust mottok langt ifra den gode mottakelsen i media som man kanskje så for seg på forhånd. Og med god grunn. Men det dreier seg ikke om Scum denne gangen. Nå handler det om Dirge Rep og Vrangsinn i Secht, samt de kjente og kjære gjestevokalistene som bidrar på bandets første skive.


Store navn betyr ikke nødvendigvis umiddelbar suksess. I det minste ikke i dette tilfellet. Skiva består av et spor på drøye 37 minutter, og da mener jeg drøye.. I rollene som gjestevokalister finner vi blant andre Nattefrost, Gaahl og Nocturno Culto. Albumet innledes med et akustisk spill av en merkelig planløs karakter. Etter et par minutter med klimpringen trer en sped barnestemme inn på banen med en kjent kristen barnesang (”Kjære Gud, jeg har det godt”). Så dukker endelig ekstremvokalen og den elektriske gitaren opp. Men… hvor ble de sterke riffene av? Hvor er nerven?

Ikke forstår jeg hvorfor skaperne har valgt å la albumet bli en eneste lang trasig låt. Ikke skjønner jeg hvorfor man ikke har kuttet vekk alt fyllstoffet heller. Enkelte av partiene er slett ikke så ille, men til gjengjeld tværes de ut til det kjedsommelige. Er dette improvisert? En eller annen slags struktur er i alle fall vanskelig å finne. Jeg kan ikke finne den mørke og grimme stemningen som er essensiell på enhver black metal utgivelse. Det eneste som skjer er at jeg kjeder meg gjennom hele albumet uten å få noe tilbake. Hold deg unna.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Måtte f... ta svartebørshaiene!

(27.04.99) Å stå midt i Oslo sentrum, i sola, med en halvilter. Gradestokken viser 18 og kalender’n April, 27. Så kommer en fyr og spør om du vil ha billett til Bruce Springsteen på Valle-Hovin. For 800 spenn! Om jeg hadde vokst opp i Team Klemetsen skulle jeg slått’n rett ned. På flekken!


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.