Coldplay: X&Y
Kluss i vekslinga førte til at vi ikke fikk anmeldt dette albumet den gang vi burde ha gjort det. Det gir oss mulighet til å kikke på Coldplays tredje fullengder med litt andre øyne.
Du kan gjerne innrømme at du har blitt glad i det. Om noen presser deg, vil jeg tippe du kan komme til å si at du elsker det. For dette er et flott album. It grows on you, som britene sier.
Stort sett har jeg bytta mellom fem plater de siste ukene. "Street Legal" (Bob Dylan), "Back To Bedlam" (James Blunt), "The Deep End" (Madrugada), "Chaos And Creation In The Backyard" (Paul McCartney) - og altså "X&Y".
Det burde være unødvendig å si at dagene er til å leve med.
Du finner ikke et nogenlunde moderne rockeband som er mindre rock'n'roll enn Coldplay. Det måtte i så fall være Midnight Choir. Til og med Dire Straits befant seg nærmere den klassiske rock'n'roll-tradisjonen. Coldplay er et band for stemninger - og da er vi mye nærmere stearinlys og rødvin enn bøttings med halvlitere og full boogie.
"X&Y" er et album av en typen du kan høre igjen og igjen, utallige ganger, uten å gå lei. Som "Wish You Were Here" med Pink Floyd; som "The Joshua Tree" med U2; som "The Great October Sound" med Thomas Dybdahl; som "Goodbye Yellow Brick Road" med Elton John; som "The Lamb Lies Down On Broadway" med Genesis.
Alle disse platene har et episk preg til felles. Temaet behøver nødvendigvis ikke være så konkret, men det er noe der - noe som binder sangene sammen til ett album.
 CHRIS MARTIN: Bobler over av engasjement i dagliglivet. I studio er det bare feeling. ( ) |
I Chris Martins tilfelle handler det utelukkende om følelser. De store tingene i verden snakker han om i intervjuer, godt planta på venstresida som han er. Men som låtskriver er han strengt personlig, tidvis sårbart utleverende. Innledninga til vidunderlige "Fix You" - når bandet faller inn får du følelsen av å ramle utfor Niagara-fossen, med hundre prosent sikkerhet for at du kommer helskinna fra øvelsen - er illustrerende, akkompagnert av et kirkeorgel:
When you try your best and you don't succeed
When you get what you want but not what you need
When you feel so tired but you can't sleep
Stuck in reverse
And the tears come streaming down your face
And you lose something you can't replace
When you love someone but it goes to vaste
Could it be worse?
Nei, Chris - det kunne virkelig ikke blitt stort tristere... Snufs.
Coldplay gjør ikke noe som er virkelig originalt. Piano og vokal er - som musikkform - omtrent like gammel som Martin Luther, og når de drar til med det store soundet, som i "Talk", er triksene de samme som Simple Minds brukte på 80-tallet.
Chris Martin som pianist? Han duger, uten å briljere. Mer presist uttrykt; han faller høyst sannsynlig aldri for fristelsen til å briljere. Han kan sikkert de samme trillene som Elton John elsker, men har - til vår alles tilfredsstillelse - kommet fram til at de ikke ville kle musikken til bandet han er sjef i.
Pianisten Martin velger det enkle og funksjonelle, framfor det ekvilibristiske. Innledninga til "What If" - kan det gjøres lekrere?
Det samme med "Speed Of Sound"; et piano-riff som hogd i stein brutt av Keith Richards. Enkelt. Bestemt. Har du funnet det, så har du funnet det.
"X&Y" flytter ingen grenser, verken for oss som hører på eller for utøverne. Albumet framstår mer som fullførelsen av det verket som skulle gjøre Coldplay til et av klodens største og mest innflytelsesrike band. De gir publikum alt hva publikum begjærer, og er på den måten veldig forutsigbare. Sånn sett er Chris Martin og hans kolleger Radioheads rake motsetning.
Sju år ligger mellom "The Safety EP" og "X&Y". I mellom ligger ytterligere fire EPer og to album. Ei vidunderlig reise, så langt. Og her er altså oppsummeringa.
Del på Facebook | Del på Bluesky