Grave Flowers: Incarcerated Sorrow
Grave Flowers har faktisk holdt på en stund. Deres første demo-utgivelse kom i 1995, noe som gjør det enda merkeligere å fatte hvordan de skamløst kan resirkulere og utilslørt benytte seg av hver eneste lille klisje de finner på sin dystre goth/doom-vei.
For det første har vi melodiene som følger det meldiøse albumet hele veien igjennom. Selvfølgelig er det ikke noe galt med melodier, og innen dette feltet er det nærmest en nødvendighet, men i dette tilfellet er de så håpløst banale! Det finnes ikke et fnugg av nyskapning eller fengende elementer i dem, og de fleste er av typen har-hørt-det-før. Sjangeren kan plasseres så snart det første riffet har gjort sitt inntog på åpningssporet, men stemningen er borte, overkjørt, forbigått. Dette er ikke mørkt nok, ikke ektefølt nok og kanskje ikke gjennomtenkt nok heller. Det hele er så slapt, så tarvelig.
Vokalen er ren, noe som i og for seg er greit nok, hadde det bare ikke vært for at engelskuttalen til denne svensken til tider er direkte flau, og den kjedelige monotonien i røsten presser seg gjennom lydbildet som en irriterende skygge i sommersola. Til tross for at han ikke synger spesielt surt har han en møkk-kjedelig og upassende flat stemme selv om han tydelig forsøker å legge følelse i det han synger. Nivået på se-så-deppa-jeg-er tekstene er så dårlig at det er nesten er direkte flaut å høre på dem. 67 minutter med det samme oppgulpet er svimlende mye, og bandet har alt for lite å komme med til at de kan koste på seg låter som varer over fem minutter. Sjansen for at "Incarcerated Sorrow" kommer til å gå i glemmeboka er derfor faretruende stor.
Konklusjon: Fyll heller opp hullene i Katatonia-samlingen din fremfor å gå til innkjøp av dette middelmådige makkverket. Kopieringen er skamløs fra Grave Flowers side, men de ligger allikevel flerfoldige hakk under originalen.
Del på Facebook | Del på Bluesky