Billy Idol: Devil's Playground

Han har vært farlig nær ved å dukke opp i mange "Where Is He Now?"-kolonner i verdenspressen. Men siden han dukket opp i flysetet på slutten av "The Wedding Singer" har han bygd opp karrieren igjen. Og nå er han igjen klar for å lage en helvetes fest.


Sveisen er den samme, og vaskebrettet er intakt. Og kanskje aller viktigst for mange: Fremdeles har han heldigvis med seg kanskje den tøffeste gitaristen som finnes der ute - Steve Stevens.

Devil's Playground er ikke lagd for noe annet enn å ha det gøy; det samme som lytterne garantert vil få når de truer nabofreden med Billy Idols første langspiller på 12 år.

Produksjonen på Idols plater på 80-tallet var preget av det de fleste plater var fra samme tidsepoke; kalde, syntetiske og livløse. Derfor kler det Billy Idol meget bra å kunne gi ut en plate med en intens midt-i-trynet-produksjon signert Keith Forsey, som faktisk også produserte Idols plater fra 80-tallet i tillegg til at han var medlem av The Psychedelic Furs.

"Super Overdrive" og "World Comin' Down" setter standarden tidlig, og sistnevnte har så kuul gitarsolo at du ikke har sjans å la være fjernkontrollen for å være i Steve Stevens guitar heaven bare én gang til. Gitarfiguren på "Romeo's Waiting" er også hentet fra øverste hylle i verdens høyeste gitarfills-reol.

Singelen "Scream" er lagd over samme lest som klassikeren "Rebel Yell" mens "Yellin' At The Christmas Tree" får deg til å lure på hva som er gærnt med kalenderen til Billy. Men en morsom låt er den iallefall.

Skal du ha bare én partyplate i år, er Devil's Playground intet dårlig tips. Spekket med humor, energi, rockeklisjéer og godt pågangsmot - dette var faen meg morro!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Vel blåst, Billy Idol!

(10.05.25) Du skal ikke skue hunden på hårene. Heller ikke Billy Idol. Popskive? Seriøst, Billy?


SRF: Billy Idol på villspor

(13.06.10) (Sölvesborg/PULS): "What the hell is this place?", sier Billy Idol til gitaristen sin og får svaret "Malmö". Så ramler de inn i det som skal være publikumsfrieren "Malmö Woman" til slutt - ganske langt unna Malmö. Men Billy Idol var noe desorientert før vi kom så langt også.


Generation X: K.M.D. - Sweet Revenge 1979 (LP)

(23.03.01) Britiske Generation X, med superposøren Billy Idol, aka William Broad i spissen, ga ut to klassiske punkalbum på slutten av 70-tallet. Denne skiva var tiltenkt som den tredje, og spilt inn et halvt år etter det Ian Hunter-produserte Valley Of The Dolls. Antakelig var det låter som "Dancing With Myself" og "Triumph" som dreiv bandet i studio såpass umiddelbart etterpå, for summa summarum er de beholdninga på dette mimremerket over et av bandene som sprang ut av Sex Pistols' following The Bromley Contingent.


Amorphis - prog på alvor

(19.01.26) Et band må vel trygt kunne kalles prog når man hører ei låt på repeat og ikke skjønner at man har hørt samme låta minst fire ganger ... Storslagent, melodiøst, og bare vakkert.


Sassy 009 – stjerne i undergrunnen?

(18.01.26) Svært velprodusert, og ditto velkomponert. I det hele tatt – veldig bra levert.


Umiskjennelig Gluecifer! Bra!

(17.01.26) Gluecifer har brukt de siste årene godt – det er ikke et kjedelig sekund på skiva, og alle låtene er så varierte at den nå har gått på repeat hele dagen. Trettini minutter med noe av det beste av norsk rock.


Kunne vi vente oss enda mer fra Hjerteslag?

(16.01.26) Hjerteslag har sitt særpreg og sin identitet i behold. Men vi savner den avgjørende gnisten.


Drøm deg bort med Veslemøy Narvesen

(15.01.26) Melodilinjene er vakre og lette, likevel er lydbildet enormt. Tekstene er dypt personlige, og stemmen hennes er vidunderlig behagelig.


Sviir - en sann svir!

(14.01.26) Et adrenalinskudd? Ja, helt opplagt. Sviir spiller seg rett inn i toppsjiktet i norsk rock.