Billy Idol: Devil's Playground

Han har vært farlig nær ved å dukke opp i mange "Where Is He Now?"-kolonner i verdenspressen. Men siden han dukket opp i flysetet på slutten av "The Wedding Singer" har han bygd opp karrieren igjen. Og nå er han igjen klar for å lage en helvetes fest.


Sveisen er den samme, og vaskebrettet er intakt. Og kanskje aller viktigst for mange: Fremdeles har han heldigvis med seg kanskje den tøffeste gitaristen som finnes der ute - Steve Stevens.

Devil's Playground er ikke lagd for noe annet enn å ha det gøy; det samme som lytterne garantert vil få når de truer nabofreden med Billy Idols første langspiller på 12 år.

Produksjonen på Idols plater på 80-tallet var preget av det de fleste plater var fra samme tidsepoke; kalde, syntetiske og livløse. Derfor kler det Billy Idol meget bra å kunne gi ut en plate med en intens midt-i-trynet-produksjon signert Keith Forsey, som faktisk også produserte Idols plater fra 80-tallet i tillegg til at han var medlem av The Psychedelic Furs.

"Super Overdrive" og "World Comin' Down" setter standarden tidlig, og sistnevnte har så kuul gitarsolo at du ikke har sjans å la være fjernkontrollen for å være i Steve Stevens guitar heaven bare én gang til. Gitarfiguren på "Romeo's Waiting" er også hentet fra øverste hylle i verdens høyeste gitarfills-reol.

Singelen "Scream" er lagd over samme lest som klassikeren "Rebel Yell" mens "Yellin' At The Christmas Tree" får deg til å lure på hva som er gærnt med kalenderen til Billy. Men en morsom låt er den iallefall.

Skal du ha bare én partyplate i år, er Devil's Playground intet dårlig tips. Spekket med humor, energi, rockeklisjéer og godt pågangsmot - dette var faen meg morro!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Vel blåst, Billy Idol!

(10.05.25) Du skal ikke skue hunden på hårene. Heller ikke Billy Idol. Popskive? Seriøst, Billy?


SRF: Billy Idol på villspor

(13.06.10) (Sölvesborg/PULS): "What the hell is this place?", sier Billy Idol til gitaristen sin og får svaret "Malmö". Så ramler de inn i det som skal være publikumsfrieren "Malmö Woman" til slutt - ganske langt unna Malmö. Men Billy Idol var noe desorientert før vi kom så langt også.


Generation X: K.M.D. - Sweet Revenge 1979 (LP)

(23.03.01) Britiske Generation X, med superposøren Billy Idol, aka William Broad i spissen, ga ut to klassiske punkalbum på slutten av 70-tallet. Denne skiva var tiltenkt som den tredje, og spilt inn et halvt år etter det Ian Hunter-produserte Valley Of The Dolls. Antakelig var det låter som "Dancing With Myself" og "Triumph" som dreiv bandet i studio såpass umiddelbart etterpå, for summa summarum er de beholdninga på dette mimremerket over et av bandene som sprang ut av Sex Pistols' following The Bromley Contingent.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.