Langdryg åndemaning

Han forsøker å oppklare et slags Orderud-drap ved hjelp av åndemaning. Oppgaven viser seg uoverkommelig.

Av Arild Rønsen // 20.03.05

Handlinga er lagt til den lille bygda Juvdal. Den fins ikke i virkeligheten, men plasseres geografisk, så vidt jeg forstår, et sted i Telemark.

Dobbeltdrapet, som også resulterte i livsvarig lemlestelse av det drepte parets datter, fant sted for 25 år siden. Egeland lar et TV-team oppsøke omgivelsene rundt det uoppklarte drapet noen uker før det rettslig sett er forelda. Oppdrag: Dokumentar.

Problemet er at det blir så alt for mye. Det starter med en seanse, derav tittelen: Åndebrettet – og fortsetter med en miks av en helt ”vanlig” mordsak, mot slutten sjangermessig kobla noe som likner en action-thriller.

Det blir alt for mye. Først og fremst: Alt for mange ord.

Når leste du sist ei bok på godt og vel 500 sider, der ikke ei side var overflødig?

Når jeg sier hovedproblemet består i at alt blir så alt for mye, henger det ikke minst sammen med persongalleriet. De blir så alt for mange, disse drepte og deres familie i Juvdal. Sammen med ny og gammel lensmann, lokalavisas redaktør og dokumentar-teamet fra Kanal ABC blir alt… uoversiktlig. Og leseren blir ikke ordentlig kjent med noen av dem. Alle blir pappfigurer.

TV-stjerna Kristin Bye gjør for så vidt ikke noe feil; i virkelighetens verden kunne hun ganske sikkert gjort akkurat det Egeland lar henne foreta seg. Hun er sånn sett troverdig skildra, men leseren blir aldri kjent med henne. Heller ikke med hennes farsfigur, TV-teamets oldtimer Gunnar Borg, med fortid som forfatter og Dagbladet-journalist.

Dette hadde kanskje vært til å leve med, om vi bare hadde blitt kjent med de andre figurene – de dreptes gjenlevende familie og nære omgangskrets.

Det skjer dessverre aldri – og resultatet blir et oppdikta mord og ei oppdikta bygd, uten de karakterene Karin Fossum fyller sine fortellinger med, de du som leser blir kjent med.

Reint formmessig er boka også mislykka. For alle forlag burde det lyse ei rød lampe når forfatteren må ty til ustrakt grad av lay out-messige grep. Avsnitt i kursiv; store gap i teksten; dagboksnotater trykt nettopp som, dagboksnotater – som er vanskelige å lese; konstruerte faksimiler fra lokalavisa.

Den virkelige krisa ligger likevel i selve plotet, gjemt i bokas tittel. Ei synsk dame blir nemlig med TV-teamet… Det viser seg at Victoria Underland til slutt får ”føling”. Helt mot slutten av fortellinga skjønner hun også hvem hun ”kommuniserer” med. Det er nemlig ikke alltid døde personer som blir gjenstand for telepatisk kontakt.

Uffamei, tenker jeg. Noen insisterer stadig vekk på at det hinsidige er noe som kan forklares – på samme vis som menneskeheten utforsker Universet. Jeg kommer neppe noen gang til å tro på det, og Egeland får meg i hvert fall ikke til å endre oppfatning.

Forfatteren selger for tida i bøtter og spann av sin roman fra 2001; ”Sirkelens Ende” – av mange utropt som forløper for selveste ”Da Vinci-koden”. De tre åra i mellom har han brukt til å gå seg vill i Juvdal.

I møte med et slikt manus ville Tom Egeland – i rollen som vaktsjef i TV 2 – bedt reporteren gjøre jobben om igjen. ”Skrell vekk halvparten,” ville han sagt. ”Og få for guds skyld; få vekk dette seanse-sludderet!”

Da kunne det blitt ei ok krimbok. Drapene i familien Borgersen er nemlig fikst nok konstruert. Men i ”Åndebrettet” drepes de i ordgyteri og utenforliggende tullball.