In The Country: This Was The Pace Of My Heartbeat

Morten Qvenild vant Spellemannprisen både i jazz- og popklassen for 2004 med henholdsvis Solveig Slettahjell og The National Bank. Dessuten blei trioen in the country kåra til årets unge jazzmusikere i fjor. Det fører til intet mindre enn enorme forventninger når tangentkunstner Qvenild CD-debuterer med sitt "eget" band. La det være klokkeklart med en gang: Alle forventninger og vel så det blir innfridd på en av de vakreste og mest særprega trioinnspillingene som har kommet min vei på veldig mange år.


Strømmen av nye, friske og originale enkeltmusikanter og band er tydeligvis og heldigvis ustoppelig innen norsk jazz. In The Country plasserer seg umiddelbart helt i toppen, og denne trioen holder på alle slags vis internasjonale mål og bør sendes ut som ambassadører og eksempel på hva som skjer her oppe ved Nordpolen.

Sjøl om In The Country er et kollektiv der alle tre spiller like viktige roller, er det ikke til å unngå at pianist, keyboardist, vibrafonist og komponist Morten Qvenild tar mye av fokuset. Gjennom sine få år i jazzbegivenhetenes sentrum - samt i andre sentra sammen med bl.a. Bertine Zetlitz og Jaga Jazzist - har Qvenild stått fram som en musikant med helt spesielle og allsidige kvaliteter. Her samles på sett og vis trådene; vi får Morten Qvenild i hans egen tolkning av seg sjøl, og vi har med en musikant å gjøre som har verdenspotensiale!

Morten Qvenild var en meget lovende alpinst fra Kongsberg som heldigvis unnslapp idrettens klamme klør før det var for seint. Han er ingen virtuos pianist målt med for eksempel Oscar Peterson-mål. Det er ikke der han har ønske eller ambisjon om å befinne seg heller. Han er en musikant med impulser fra både rock, pop og country - han digger bl.a. Dolly Parton - klassisk musikk og sjølsagt jazz. Der "alle" fra hans generasjon har lytta mye på Keith Jarrett, har Qvenild latt seg inspirere av mer alternative pianister som Paul Bley og salige Svein Finnerud. Alt han har med seg i bagasjen har Qvenild både i låter og uttrykk satt sammen til noe som er hans og ingen andres.

Ni av de 11 låtene har Qvenild skrevet, mens de to resterende er henta fra Ryan Adams og Georg Friedrich Händel! Tilsammen er de med på å beskrive en trio som vil den samme veien - en vei ingen har gått før. Bassist Roger Arntzen og trommeslager (og mye mer) Pål Hausken har, som Qvenild, ennå et godt stykke igjen før de fyller 30. Derfor er det intet mindre enn imponerende å lytte til hvilken modenhet de besitter både individuelt og kollektivt. Det å tørre å ta'n ned slik de ofte gjør skal man vanligvis ha levd noen tiår til for å våge, men her lar de pausene og lufta som oppstår få spille viktige roller.

Navnet på bandet, In The Country, har ingenting med countrymusikk å gjøre, men henspeiler heller på det å dra på tur. Det å få være med på denne utflukten har vært en fantastisk opplevelse der man har blitt invitert til helt ukjente og spennende steder. Morten Qvenild og In The Country befinner seg med sine uttrykk og sin originalitet i den aller ypperste verdensklasse - intet mindre!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Bildespesial: Tove Lo er «Nordens Madonna» - et fyrverkeri live!

(19.11.26) Tove Lo har det meste som pop-artist. Vår fotograf Per-Otto Oppi Christiansen var tilstede i Spektrum i går - så vi har bildene.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.