Silverbullit: Arclight
Som en mørk, men fargerik blanding av Joy Division, Interpol, Depeche Mode og fjorårets indie-helter, The Walkmen, kommer svenske Silverbullit med sin tredje langspiller - og det er vanskelig å ikke la seg imponere av bandets stilfulle postpunk.
Gøteborg-gjengen har ikke gitt livstegn fra seg på platemarkedet siden Citizen Bird fra 2001, men her får vi rikelig kompensasjon for ventetiden. Kanskje får de til og med sitt velfortjente gjennombrudd her til lands. Arclight burde med sitt noe mer tilgjengelige materiale nemlig være mat for en bredere rockekrets enn hva forgjengeren var i stand til å tilfredsstille.
En svært så velfungerende formel har blitt brukt for å sette sammen det fyldige lydbildet, der kontraster spiller en viktig rolle. Silverbullit låter utrolig skittent, men samtidig rent og ekte. Skjørt, men likevel pinlig solid. Statisk, men drivende dynamisk uten at det egentlig er mulig å utdype.
Silverbullit tar oss tilbake til den dystre melodiske delen av 80-tallet da band som New Order, My Bloody Valentine og The Cure regjerte innen alternativ rock og postpunk og gjør det til 20 i stil.
Simon Ohlsson er førstevokalist i bandet, og selv om han langt fra framstår som en fantastisk sanger, kler vokalen hans det stemningsrike uttrykket. Enten han kaver seg gjennom The Clean-gitarist Peter Gutteridges Buddy, roer det hele ned i den flotte balladen Call It In eller sjarmerer oss i senk med karismatiske tekststrofer i singelsporet Run:
Institutionalized
Different clinic than me
When I meet her
I gotto be so pretty when I meet her
Det er skummelt med plater som blir hypet på den måten Arclight har blitt hjemme i Sverige. Album som blir bombardert med toppkarakterer kan ofte skuffe, men når materialet så til de grader klarer å leve opp er det bare å bøye seg i støvet.
Hvem sa at The Soundtrack Of Our Lives var Sveriges beste band?
Del på Facebook | Del på Bluesky