Kurt Nilsen: A Part Of Me
Platedebuten "I" var et hasteprosjekt fra plateselskapet for å melke Idol-kua, som selv Kurt Nilsen stilte seg mellomfornøyd til, og ga terningkast 4 i et radiointervju. Siden gikk hobbitsangeren fra status "glemt" til "nasjonal yndling" etter World Idol, for så å leve et aktivt liv i den kulørte kjendispresse som popmusikkens Bjørn Dæhlie. Med "A Part Of Me" tar han nok en ny vending. Og denne gangen spiller han rollen som den ærlige og oppriktige Kurt Nilsen, som synger sine egne låter om livet etter karaoketriumfen Idol2003.
Tanken med "nye" Kurt Nilsen er visstnok å fjerne seg fra luftslottet IDOL, og reise et nytt fundament med egen verktøykasse. En god idè, for så vidt, hadde det ikke vært for at denne ærlige utgaven av Kurt Nilsen ikke finnes spesiell i det hele tatt.
Landeplagen "My Street" og rockelåta "Singing The Song" kan sikkert lure noen til å tro det motsatte. Men sett på plata og la den rulle, eller halte som det heter i dette tilfellet, frem til mål. Maken til fruktesløst slit skal du lete lenge etter!
Og det er jeg sikker på at BMG-sjef Lene Midtveit også hadde tenkt om en ukjent artist hadde presentert de samme låtene for henne: - På hue og ræva ut, kompis!
Men i bunn og grunn handler da ikke prosjekt Nilsen om god musikk. Sånn apropos ærlighet, mener jeg.
Kurt Nilsen handler om penger, om markedsføring, og ikke minst om en suksesshistorie og en stemmesignatur som hundretusener av nordmenn har lært seg å elske - eller i hvert fall kjenne. Og det er ikke fordi Kurt Nilsen er så forbanna annerledes, men fordi han har gitt Ola og Kari en grunn til å synge sin absolutte favorittmelodi, "Seier'n er vår".
Nettopp derfor er det nærmest ubegripelig at Team Nilsen nå ofrer sitt triumfess, den høye C, på noe så veikt og fargeløst som "A Part Of Me". Kurt Nilsen rører aldri tonen som han blåste Bono av banen med, og som ga ham tittelen som Verdensidol. Topptonene er senket atskillige trinn fra bristepunktsangen han opererte med som reality-hobbit - og det uten at Kurt Nilsen kompenserer med noe annet enn amatørlagde klisjètragedier.
Det mest betenkelige med "A Part of Me" er imidlertid at Kurt Nilsen ikke har utviklet seg som vokalist siden Idol-seieren. Allerede før åpningskuttet "Singing The Song" er ferdig, har han skrapt bånnen av det snevre fraseringsregisteret sitt. Og etter tredjekuttet "My Street" er det ikke melodier å hvile seg på heller. I stedet vingler Nilsen rundt i et vindstille voksenpop-landskap. Kanskje med et forsiktig blaff i seilet en gang i blant, når han knekker opp i falsettsang eller hviler på den karakteristiske skurringen i stemmen sin. Men der stopper det også.
Det blir feil å leke spåmann i anmelderstolen. Men det er noe som heter at "man skal kjenne dem på fruktene". Og hvis ikke Kurt Nilsen snart viser en bedre side av seg selv, tror jeg ikke han har noe særlig i artistlivet å gjøre - i hvert fall ikke uten hjelp og sangundervisning(!).
Del på Facebook | Del på Bluesky