The Earlies: These Were The Earlies
The Earlies putrer stilfullt inn i slottet hvor Flaming Lips og Granddaddy regjerer, og sprer vellyd og eleganse i vante, men like fullt gledelige indiedrag. Dessverre er det ingen singelkutt som kan misjonere denne fantastiske plata for folket. The Earlies spiller heller over langstrakte linjer og dyrker langspillerformatet til det fulle.
Det lykkes de imidlertid bedre med enn de aller fleste. I løpet av femti minutter er det knapt et eneste dødpunkt i vellyden.
Elektroniske og organiske verktøy skrur seg knirkefritt inn med treffsikre trommebeats, og vandrer hånd i hånd som den naturligste ting i verden. Stille, dramatisk. Langsomt og storslagent. Intimt og orkestralt. Naivt og gjennomtenkt på en gang.
Og ikke minst lyttervennlig; The Earlies må være den mest åpenbare døråpneren for straightheads til det eksentriske indieland siden Granddaddys Sophtware Slump. Ikke fordi den er primitiv, The Earlies krever tid og oppmerksomhet for å feste enkeltlåter til bevisstheten hos lytteren. Men uttrykksformen er såpass lettfattelig at den kan treffe et bredt publikum.
These Were The Earlies fungerer ypperlig som passivt lydinteriør i hvilken som helst stue. Samtidig har den nok av utfordringer for de som måtte ønske å sette seg inn i musikken.
Det er her The Earlies har sin styrke. De evner å bygge dybde og mystikk med få og enkle virkemidler, hvor den uhørlige, eller kjemien om du vil, er tildelt like stor plass som de konkrete tonene i produksjonen. Det er opptil lytterens fantasi og meddiktning hvordan The Earlies blir oppfattet.
Uttrykket er ofte tvetydig og kontrastfylt, både hva sjanger og tidsepoker angår: Elektroniske looprytmer møter spinkle kassegitarer. Enorme korvegger bærer intime gutteromsviser. 90-talls-døve synther sukrer bitre vintage-gitarer.
I 25 Easy Pices høres det ut som de har leid inn 40-mannsbandet Polyphonic Spree til å synge gjennom en tremoloboks, mens digre synthpadder syr milebrede tåkelag rundt vokalistens mer intime tilnærming til de samme akkordene. De uhørlige undertonene svirrer mellom naiv lykke og ekkel depresjon, mens harmoniene går i stødig slow-motion. Igjen: En hører hva man vil høre!
I samme låt nærmer The Earlies seg kokepunktet og er i ferd med å sprute ut i det vulgære når en lattermaskin inntar høyre flanke og avverger oversvømmelse. Å være ambisiøs er ikke det samme som å være selvhøytidelig, roper lattermaskinen, som senere blir avløst av andre typer manøvreringer når The Earlies er i ferd med å bli for alvorlige.
Vokalstemmen hjelper også til med å holde de musikalske beina på jorda. Melodiene er enkle og alltid i behagelig leie. Nesten som barnesanger, bare i mye lengre fraseringer. De er hovedsakelig durbaserte, men aldri klassisk happy. Heller underlige og søkende. Lette å lytte til, men vanskelige å huske. Og det er stemningen de etterlater seg, og ikke de konkrete skalabevegelsene, som kleber seg til hjernebarken.
Slik blir også tid og tålmodighet et absolutt krav for å bli ordentlig kjent med The Earlies. For selv om plata er lett å høre på, er den ikke like enkel å bli kjent med.
Det er denne spenningen som får meg til å høre These Were The Earlies igjen og igjen. Hvordan ønsker bandet å bli forstått? Hvordan forstår jeg dem? Jeg vet ikke om jeg kommer til å finne det ut, og jeg tror egentlig ikke jeg ønsker å vite det heller.
Selv om The Earlies ikke når helt opp til Flaming Lips og Soft Bulletin i denne omgang, bærer de likevel en frukt som defintivt ikke vokser på trær.
Denne muligheten bør du gripe, enten du er streiting og hardbarka skeivpopper!
Vær så god, og vel bekomme.
Del på Facebook | Del på Bluesky