Jupiter: Ignition
Den unge norske gitar/orgel/trommer-trioen Jupiter føyer seg elegant inn i rekka av fremadstormende musikanter med utgangspunkt i jazzlinja i Trondheim som er på god vei til noe helt eget. Disse relativt unge herrene har tradisjonen innabords, men de føyer absolutt nye ting til. Vi er blitt bortskjemte med at det er slik her hjemme nå - og hyggelig er det.
Trommeslageren Magnus Forsberg har innvandra fra Östersund i Sverige, mens organist Steinar Nickelsen er oppvokst i Bærum. Hvor arvelig belasta de to er vet jeg ikke, men når det gjelder gitarist Håvard Stubø fra Narvik, så er det lett å følge spora fra opphavet.
For de av oss som har levd noen år med norsk jazz, så er Håvards far den viktigste jazzgitaristen her til lands ved siden av Robert Normann. Thorgeir Stubø, som gikk bort bare 43 år gammel i 1986, viste gjennom sin unike musikalitet og sin ukuelige vilje at det gikk an å skape stor og viktig musikk til tross for at han var bosatt i Narvik. Bebop var Stubøs utgangspunkt og at sønnen har arva mye, er det ingen tvil om. Likevel har han, i sin fars ånd, også staka ut kursen videre og inkorporert en rekke andre uttrykk i arsenalet sitt.
Tittelen på debut CD-en til Jupiter, "Ignition", passer godt på musikken vi blir servert. Her er det tenning fra første takt - sjøl i de roligere låtene og partiene er det intens spenning i musikken. Mange har kanskje et bilde i sitt hode eller i sine øreganger om hvordan en såkalt orgeltrio bør låte, men Jupiter rokker aldri så lite ved dette ved å hente inn klare impulser også fra rock og elektronika.
Magnus Forsberg legger et solid fundament med et usedvanlig groovete trommespill. Rundt dette fargelegger Nickelsen det hele med originalt orgelspill med helt egne "lyder". Både som gitarist og komponist sørger Håvard Stubø for at Jupiter blir et spennende kollektiv. Alt materialet er forresten skrevet av guttene sjøl og også på dette området viser de at potensialet er stort.
Jupiter er på god vei ut i tynnere luftlag med sin hardtswingende og groovy musikk. Sjølsagt er de ikke i mål på noen slags måte - forhåpentligvis kommer de heller aldri dit. Én sak er jeg imidlertid ganske trygg på: På ei mjuk sky ett eller annet sted der ute sitter Thorgeir Stubø med sitt lure, varme smil og fryder seg over sønnen og stafettpinnen han har bragt videre.
Del på Facebook | Del på Bluesky