Kjartan Salvesen: Kjartan Salvesen
Espionage Studio begynner å få dreisen på metervarene sine. I fjor laget de den beste Idol-plata med bronsevinner David. De inntok andreplassen på den britiske singel-lista med Atomic Kitten og Last Goodbye. Og Mark Babyface Owen lanserte en sterk comebackplate med bidrag fra Oslo-studioet. Nå er Kjartan Salvesens Idol-premie sendt ut fra den samme harddisken. Og også denne gangen lykkes Espen Lind og resten av Espionage-gjengen å produsere et godt popdokument.
Kvalitetetsbarometeret er naturligvis innstilt etter hva man kan forvente seg av et plateselskaps økonomiske melkeku med forhåndsbestemt levetid som en døgnflue. Men med et så labert, musikalsk utgangspunkt som Kjartan stadig avslørte foran hundretusener av TV-tittere, er det nesten sjokkerende hvor elegant Espionage Studio har sminket det ferske kjendistrynet.
Noen ganger synes Espen Lind å forveksle pudder med maskara, for eksempel i "Standing Tall" og Williams/Ottestad-komposisjonen Vegas, som aldri burde vært gitt ut på plate. Men på det jevne låter både refrengene og Salvesen langt bedre enn man kunne trodd på forhånd.
Her er svensk coolpop med elegansen til Standfast og Cardigans. Mykrock for harrytapper som levde sine ungdomsår på 80-tallet. Banale fjortisappeller med catchy klisterrefrenger, og et par sistedanser for forelskede kids på fritidsklubben.
Og halvveis uti plata tar Kjartan en snarvisitt til pophimmels, der nesten ingen norske artister har vært siden Prepple Houmb sang om osten på himmelen for mange herrens år siden. This Is What I Am heter vidunderet, som samler Robbie Williams og Dum Dum Boys, og sender Kjartan avgårde på en synergibølge, som selv den mest intense Idol-kritiker er nødt til å bukke under for. Liker du ikke denne, liker du ikke popmusikk! Hører du?
Anmeldernes yatzy-lek forteller en helt annen historie. Og flere av dem har forsvart de nesten terningblinde dommene sine gjennom tekstene hans. Youre out of my reach, life is a bitch, and then you die... Det er ganske kalorifattig lesning, jeg er enig i det. Det er ikke mye å hente for beleste kulturskribenter.
Men herregud, skal man begynne å kritisere han for sånt, eller mene at det ikke låter autentisk og ektefølt nok, så bør man heller ta et oppgjør med platebransjen som sådan. Kjartan driver hitpop. Enkelt og greit. Han danser på frierføtter for reality-publikummet for å vinne plass ved siden av Britney og Robbie. Sånt har ingenting med kunst å gjøre. Det har med å selge en t-skjorte. En merkevare som blir svett og møkkete etter en dag eller to, men som skal være jævlig fet den første gangen man tar den på. Og det er Kjartan-plata. Mer enn glossy nok til å blende de fleste andre metervarekonkurrenter til langt utpå høstparten.
Del på Facebook | Del på Bluesky