Planlegger ikke så mye,
det bare blir sånn... ( )
Lene Mariln: - Det bare ble sånn...
Hun syns nok tilværelsen er litt rar for tida. Men du skal vite at det er en litt merkelige følelse å intervju henne også. Hun er 18 år, og har lagt seg til rette i startgropa til noe som likner veldig på den mest suksessfulle, norske pop-karrieren i internasjonal sammenheng. Neida, vi har ikke glemt a-ha som vitterlig var hovedattraksjon for en kvart million mennesker på en stadion i Rio! det er bare det at Lene Marlin... Hun har aldri lært seg noen verdens ting i musikken. Det bare kommer, liksom... Og hvem veit om det noengang vil slutte å komme? Hun er låtskrivertypen som ikke behøver å trykke på en knapp en gang. Det bare... kommer.
Lene Marlin
Nylig lånte hun Smuget på dagtid, for å øve. Hun, to gitarister, keyboards, bass og trommer.
- Det er helt tilfeldig hvilke sanger vi spiller; akkurat nå gjorde vi en helt ny låt der jeg bare har ferdig teksten til ett vers. Poenget er mest at jeg må bli vant til det, vant til å spille i band. Jeg har aldri gjort det før.
- 18 er et fint tall...
- Der har vi det. Har aldri gjort det før. For godt under et år siden hadde ingen hørt navnet Lene Marlin. Hun var en fullstendig anonym tenåring som bodde og gikk på skole i Tromsø. Bare familien hennes visste at hun for et par år siden hadde skaffa seg gitar. Hør her: 17. august 1998 hadde Unforgivable Sinner radiopremiere. To dager seinere fylte hun atten.
- 18 er et fint tall, sier hun og smiler under den ikke så reint lite trendy pøsen hun har på hodet. - Du kant rygt si at 18, det er året da det skjedde mest i det korte livet jeg til nå har levd.
Fra ingenting til alt over natta
Vi vil tro det... Og så spør vi da, om livet er litt rart for tida...?
- Ja, det er det. Det føles nesten som om jeg spilte inn denne demoen i Oslo i går. Den inneholdt forresten mange låter som aldri kom med på albumet.
- Men Livet, unge Marlin, det var Livet vi spurte om ikke musikken akkurat nå.
- Livet har forandra seg helt. Bare det at folk kjenner meg igjen på gata, ikke sant? Det tok lang tid å venne seg det. Det skjedde over natta, og da mener jeg helt bokstavelig. Mandag var jeg bare Lene, tirsdag kjente alle meg igjen. Jeg hadde ikke en gang vært noen slags minikjendis i Tromsø.
- Så hva tenker du akkurat nå?
- Jeg tenker at det er godt å være ferdig med videregående. Tar en dag av gangen, strengt tatt er jeg nødt til det. Når jeg går til sengs, er jeg bare svært sjelden klar over hvilke planer som legges for dagen etter. Bortsett fra at jeg skal lage ny LP, da. Låtene er ferdig.
- Hei! Jeg vedder på at du ikke får lov å lage ny plate allerede nå! Playing My Game skal selge noen millioner først!
Hun gløtter smått spørrende under luggen.
- Joda, det er vel sånn. Selvfølgelig må jeg gi tilbake noe til de som venter besøk av meg. Borti Japan har de gjort en så bra jobb at jeg ikke har noe valg.
Lenge til neste plate...?
Se det, i løpet av noen uker har hun tilpassa seg plateindustriens behov. Det skulle vært noen som hadde forsøkt å fortelle Paul McCartney og John Lennon det samme: Dere får ikke lov å slippe ei ny plate allerede nå. De lagde tretten album på seks år!
- Nei, sier hun og avviser bestemt at dette er noen slags industritenking. Jeg vil please Japan. Det er en helt utrolig følelse, plutselig å ha solgt mange plater i Japan! Dessuten har jeg lyst til å oppleve noe. Da vi var der for noen uker siden, krevde jeg å få en dag helt fri. Jeg sa: Det må jeg bare ha. Og det fikk jeg.
- Er du nervøs?
- Egentlg ikke... det er litt vanskelig å forklare. Jeg kjenner bare en ufattelig herlig følelse. Min drøm var bare å få gi ut ei plate, og jeg setter meg fremdeles lave mål. Så mye har jeg skjønt, at man ikke skal ta noe for gitt i musikkbransjen.
Glup ung dame. Glup nok til ikke å legge noen andre planer enn de som har med musikken å gjøre. Ikke ennå, i hvert fall. Vi minner om Bruce Springsteen, som dagstøtt fikk høre av faren sin: Son, this guitar-thing...
Om dette er tradisjonelt?
Lene Marlins debut-album, Playing My Game, er en vakker historie ikke bare kommersielt. Det er rett ut sagt et nydelig pop-album. Kjemisk fritt for svake låter, og de som er virkelig gode de er av en annen verden, de reneste åpenbaringer. Det er svært få pop-album du kan spille igjen og igjen, uten å bli lei. Palying My Game er ett av dem - selv om hun ikke er nyskapende på noe vis. Lene Marlins musikk er ytterst tradisjonell, i likhet med arrangementene. Produksjonen er flott, men det er ikke noe techno & house & triphop og sånn. Vi snakker tradisjonell visepop.
- Mulig det, sier hun men jeg kan ikke svare på om det er tradisjonelt eller ei. Jeg har aldri fulgt noen oppskrift. Sangene bare ble som de ble. Jeg føler at jeg slengte dem sammen. Det kan sikkert høres litt oppe ut, men jeg føler det virkelig slik at jeg slengte dem sammen.
- Jeg har aldri spilt i band, aldri sunget i kor, er fullstendig blank på teori. Jeg er ute av stand til å skrive ned musikken... jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare dette. Jeg tar opp på en dårlig kassettspiller, gitarklimpringa mi eller kanskje litt piano. Jeg må pent huske hva jeg gjør, eller altså ty til kassettspilleren.
- Her kryr det med andre ord ikke av 9ere, 13, pluss-akkorder, susfire, dim og...
- Nei, nei, nei!
Ble plutselig lei av andres sanger
En representant for hennes platelskap stikker i mellom for å spørre om Lene kan tenke seg noe mat, og forsvinner med en enkel Margerita-bestilling.
- Det kan hende det endrer seg, men foreløpig har jeg aldri følt behov for å lære noe mer enn de helt enkle tingene. E-moll, A-moll, F-dur, C-dur, G-dur...
- Har du hørt spesielt mye på én type artister?
- Nei, jeg har bare hørt på alle... Hva slags Margerita? En norsk en, uten noe ekstragreier, vi skal vel ut å spise etterpå, skal vi ikke...? Hvor var jeg igjen... Jo, jeg har alltid interessert meg for all slags pop. Jeg var 15 da jeg fikk meg gitar, så ble jeg plutselig lei av å spille andres sanger, tenkte at da kan du vel kanskje skrive dine egne...? Jeg bestemte meg aldri, det bare ble sånn.
En hit-formel?
Der har vi det igjen. Det bare ble sånn. De aller fleste tenåringer bærer vel på et ønske om å bli popstjerne. Lene Marlin bare ble det. Og nok en gang syns hun ikke det er noe enkelt å svare, når vi spør om hun syns det var fryktelig enkelt - å bli popstjerne?
- Jeg vet ikke. Jeg har så mange flinke folk rundt meg og så har vi bare lykkes, på et vis. Jeg kan f.eks. ikke si hva som er spesielt med Unforgivable Sinner, kan du?
Nei, det er vel ikke så enkelt det. Noen ser bare ut til å ha den på intuisjon, den magiske hit-formelen.
- Har du noen favorittlåt fra albumet?
- Ja, nummer to. Jeg skrev den da vi spilte inn plata.
Akkurat. Sånn var det med Lars Lillo-Stenberg også. Produsenten mente de mangla en hit i D-dur. Dagen etter kom Lars tilbake med Neste Sommer. Lene Marlin snakker om tittelkuttet. Spør noen oss, tyder hennes valg av favoritt på ytterst sofistikert og god smak. Playing My Game er en sann perle av en låt, og langt fra blant albumets mest umiddelbare. Historien har paralleller til Brothers In Arms (Dire Straits). Money For Nothing og Unforgivable Sinner ble singler, tittelkuttene vil stå tilbake som de helt store låtene.
Bra timebetaling...
Penger? Temaet er vanskelig å gå rundt, selv om hun insisterer på at de har hun ikke sett snurten av ennå. Hun innrømmer likevel at pengekarusellen gir en deilig følelse av trgygghet. Hun skriver alle tekster og melodier sjøl, og tilhører således det sjiktet av popmusikere som tjener absolutt best. Vit at når det spilles musikk på radio, så faller det smuler på musikerne det er komponist og tekstforfatter som fyller kontoen. Lene Marlin vinner en liten jackpot, hver eneste dag.
- Det tok meg en time å skrive Unforgivable Sinner. Kjekt å ha liksom, tenkte jeg. Når jeg tenker meg om, var den jobben ufattelig bra timebetalt...
Hun bedyrer at hun fortsatt tenker å Gud, det er meg! når hun ser seg sjøl på MTV, mener hun har fått forsikring fra sine venner om at hun ikke har forandra seg, husker ikke sist hun var på kino, og svarer slik på spørsmål om hun er av typen som har pløyd sin Hamsun.
- Overhodet ikke! Nix! Og jeg er heller ikke ei deprimert jente, selv om låtene kanskje...
Sannsigersk?
Det første bandet hun husker bar navnet a-ha (jeg kunne alle, absolutt alle tekstene på rams!), men har intet overhodet intet forhold til Beatles og Stones. Kanskje ikke så rart; hun er født tjue år etter at The Beatles vendte tilbake fra kjellern i Hamburg... Vi ønsker henne lykke til på ferden, og har en følelse av at hun kan ha vært sannsigersk, da hun valgte å avslutte sin debut med linjer som på en og samme tid er deilig håpefulle og realistiske:
Heaven is a place nearby
So I wont be so far away
Del på Facebook | Del på Bluesky