Cadaver: Necrosis
Cadaver står bak noen uforglemmelige øyeblikk i Norges nære musikalske fortid. Fra den vanvittige råskapen på Hallucinating Anxiety, til den mer beherska, men tidvis glimrende ...In Pains og den ekstremt brutale comebackskiva Discipline, har Anders Odden og kumpanene hans levert unik kvalitetsdødsmetall ikke mange andre band på kloden får til særlig mye bedre.
Necrosis er altså fjerde kapittel, og her blir vi nok en gang servert mums fra begynnelse til slutt. Ikke så kjapt og kjølig som forrige gang, kanskje litt mer ...In Pains, men du verden så jævla bra!
De typiske dødsmetallirritasjonsmomentene uoppfinnsom (stor)tromming, låtskriving og produksjon pluss en selvhøytidelighet på grensa til det absurde, glimrer som alltid i Cadavers tilfelle, med et befriende fravær. I stedet bys det på ni tidløse hits (Come on, Come on, Fists in the air!) av både den eldre og litt nyere skole i skjønn, men svært ond, forening med litt svartmetall og litt grindcore.
Lyden på plata er halvtørr og nedstrippa, et relativt sjangeroriginalt faktum som kler musikken her veldig godt. I stedet for den vanlige lydveggen, står Cadaver altså fram i all sin prakt, både som låtskrivere og instrumentalister, og gjør bandet enda litt tøffere enn tøffingene på forreste pulterad på den fæle dødsmetallskolen.
Alle låtene på Necrosis er gull, men personlige favoritter er nok tidligere siterte Decomposed Metal Skin, Evil Is Done og Heartworm.
At ikke Cadaver er mye større enn de er, må nok i første omgang tilskrives foreldrene deres, kanskje også den lange pausen på nittitallet, men ellers er det komplett uforståelig sett i forhold til kvaliteten på både skiver og opptredener i levende live foran publikum. Kanskje kvaliteten rett og slett er for høy?
Spekulasjonene overlater jeg til de sympatiske unge mennene på Oslo børs, og nøyer meg avslutningsvis med å presisere at dette er et pliktkjøp på lik linje med tannbørste og tannkrem.
Del på Facebook | Del på Bluesky