Ash grisebanket John Dee

(Oslo/PULS): To år er gått siden Ash besøkte Oslo, og om to måneder kommer oppfølgeren til kanonplaten "Free All Angels". Verket bærer navnet "Meltdown" og tegner til å bli en brutal plate etter 10 smakebiter på John Dee lørdag.


Ash / /


Det var ikke helt stappfullt, og opptredenen var en eksklusiv før-platen-kommer konsert for de spesiellt interesserte. Meltdown skal gjøre det veldig bra for at Ash skal fylle opp Rockefeller senere i år, slik de gjorde det med Free All Angels i februar 2002.

Men heldigvis for mange var settet godt ispedd gamle favoritter fra de irske rockerne som fremdeles ikke befinner seg lenger enn i midten av 20-årene. Albumet 1977 er nemlig oppkalt etter frontfigur Tim Wheeler, bassist Adam Hamilton og trommeslager Rick McMurrays fødselsår. Gitarist Charlotte Hatherley kom som kjent ikke med før et par år senere. Fra gjennombruddet 1977 åpnet kvartetten med en av de største favorittene, "Girl From Mars".


ADAM HAMILTON: Klarte seg som vanlig bra med 3 basstrenger. (Foto: Odd Inge Rand)

Selvsagt var Ash ivrige etter å vise frem hva de har gjort på det siste året. Meltdown finner du i butikkene rett etter vår egen nasjonaldagfeiring, 18. mai. De åpnet med tittelsporet, men det var ikke før "Evil Eye" vi fikk oppleve den herlige oppskriften Ash har på mange av sine refrenger. Naiv og buldrende gitarrock, slik vi kjenner dem.

Av de nye låtene var det nevnte "Evil Eye", "Detonator" og den rolige "Starcrossed" som virket sterkest av det nye materialet. "Clones" er et merkelig førstesinglevalg, og sammen med tittelsporet "Meltdown" var dette drøye og nærmest brutale greier.

Publikum responderte mer enn greit nok til det nye stoffet, og det skulle jo bare mangle. Dette var jo tross alt en eksklusiv presentasjon av Ash´ kommende låter. Heldigvis var nesten halve konserten viet plass til golåter fra bandets backkatalog, med overraskelsker. "Projects" fra den oversette Nu-Clear Sounds var en sådann.


TIM WHEELER: Lover nytt besøk i løpet av året. (Foto: Odd Inge Rand)

Ellers var kjernen av favorittene til stede. Fra "Life Less Ordinary" fra Danny Boyle-filmen med samme navn til "Shining Light" og "Burn Baby Burn" fra hittil siste album Free All Angels. Ash er også blitt bedre musikere, og det var ikke det hinsides jaget fra Rick McMurray på låter som "Goldfinger" og "Walking Barefoot". Jeg tror aldri jeg har hørt "Goldfinger" så bakpå før, så det spørs om ikke McMurray endelig har begynt med tempoøvinger.

Ash lovet selvfølgelig å komme tilbake, og det skjer nok i løpet av året. Det kan virke som om Meltdown kommer til å bli et album som kan vokse ved flere lyttinger. Det virker altså ikke til å bli et album flust av hitsingler som "Free All Angels" var. Brutale gitarer, tunge og smådystre akkordprogresjoner og mye lyd er det du får av Ash i 2004. Husk også ørepropper når du ser Ash, da John Dees PA-anlegg hadde en stri kveld lørdag.

Ash brøt lydmuren med disse låtene:

Girl From Mars/Meltdown/Orpheus/A Life Less Ordinary/Evil Eye/Clones/Walking Barefoot/Starcrossed/Out Of The Blue/Shining Light/Renegade Cavalcade/Detonator/Goldfinger/On A Wave/Oh Yeah/Projects/Vampire Love

Ekstra: Darkside - Lightside/Burn Baby Burn


Del på Facebook | Del på Bluesky

Robbie Williams på rockern

(20.01.26) Tittelen er ikke ueffen, og langt fra tilfeldig valgt. Robbie Williams anno 2026 minner nemlig mer om Oasis enn om Take That.


Amorphis - prog på alvor

(19.01.26) Et band må vel trygt kunne kalles prog når man hører ei låt på repeat og ikke skjønner at man har hørt samme låta minst fire ganger ... Storslagent, melodiøst, og bare vakkert.


Sassy 009 – stjerne i undergrunnen?

(18.01.26) Svært velprodusert, og ditto velkomponert. I det hele tatt – veldig bra levert.


Umiskjennelig Gluecifer! Bra!

(17.01.26) Gluecifer har brukt de siste årene godt – det er ikke et kjedelig sekund på skiva, og alle låtene er så varierte at den nå har gått på repeat hele dagen. Trettini minutter med noe av det beste av norsk rock.


Kunne vi vente oss enda mer fra Hjerteslag?

(16.01.26) Hjerteslag har sitt særpreg og sin identitet i behold. Men vi savner den avgjørende gnisten.


Drøm deg bort med Veslemøy Narvesen

(15.01.26) Melodilinjene er vakre og lette, likevel er lydbildet enormt. Tekstene er dypt personlige, og stemmen hennes er vidunderlig behagelig.