Palace Of Pleasure: The World Next Door
Palace Of Pleasure driver med alt mulig. De er disco, elektronika, pop, discocub... og til og med litt rock. Om sjangeren acid jazz hadde levd i mer enn 14 dager, ville de helt sikkert fått kontrakt med Talking Loud. Denne beskrivelsen låter dessverre mer spennende enn musikken som skjuler seg i sjangerkaoset.
De har holt på i snart ti år, og har før denne utgivelsen fire album på samvittigheten. To ganger har de stukket av med Spellemannpris i den relativt smale sjangeren dance.
Kjernen i bandet er skrumpa inn fra fem til tre. Til gjengjeld hviler de mer enn noen gang på innleide session-musikere; gitarister, vokalister og blåsere. Spesielt trompet-innslagene gir bandet en tequila/Ibiza-schwung.
Jeg syns de lykkes best når de nærmer seg det musikalske landskapet Nils Petter Molvær har skapt. "Feber" er tidvis tungt, elektronisk og rocka - og det svinger som fy. "Dream Recorder" besitter noe av den samme styrken, om enn mer i retning Kraftwerk.
Hovedinntrykket er imidlertid i overkant utflytende. Jeg finner ingen linje, og mener noen burde vært adskillig mer nøye med å strukturere dette albumet.
Det betyr ikke at "The World Next Door" er ubehagelig å låne øre til. Det flyter bare så alt for lett forbi.
Del på Facebook | Del på Bluesky