Min Bul: Min Bul
O, en stor lykke har vederfaret folket! Det legendariske bandet Min Bul, med Bjørnar Andresen på bass, Espen Rud på trommer og Terje Rypdal på gitar og sopransaksofon(!), ga ut sin eneste plate på begynnelsen av 70-tallet. Den har så avgjort gått inn i kategorien samlerobjekt, men nå har altså hjelpa dukka opp også for oss andre som ikke har greid å få tak i skiva. Musikken er ute på CD for første gang og også i 2003 låter dette intet mindre enn urtøft.
Mange har karakterisert 60-tallet som den første gullalderen i norsk jazz. Karin Krog var allerede godt i gang da de fire "store", Arild Andersen, Jon Christensen, Jan Garbarek og Terje Rypdal, kom til overflata. Sammen satte de en standard som har vært retningsgivende for mye av det som har skjedd i norsk jazz siden den gang.
Min Bul var et ektefødt barn av denne første gullalderen. Den amerikanske pianisten, komponisten og pedagogen George Russell var en viktig læremester for alle sammen. Bjørnar Andresen og Espen Rud var også sentrale i denne epoka sjøl om de ikke har fått samme status som de tidligere nevnte.
Musikken som kom ut av dette spennende "laboratoriet" hadde mange og tildels nye røtter. Miles Davis hadde såvidt begynt å utforske et elektrisk uttrykk med impulser fra Jimi Hendrix. Rocken og frijazzen hadde fått en oppblomstring på begge sider av Atlanterhavet. Alt dette og mer til tok de unge og svært så uredde norske musikantene med seg på sin ferd mot noe som skulle vise å bli et helt eget uttrykk. Dette uttrykket skulle inspirere stadig nye generasjoner verden over de neste tiårene.
Da Min Bul så dagens lys på slutten av 70-tallet, så var det avgjort en del jazzpuritanere og mange andre som blei skremt. Musikken låt nemlig mye tøffere og hardere enn nesten noen hadde opplevd tidligere - her blei det ikke akkurat kompromissa! Her skulle de kreative safter få fritt spillerom. Om det var i frie, kollektive ekskursjoner som "I Cried A Million Tears Last Night" eller i Andresens urgroovy "Champagne Of Course" eller i en hysterisk morsom versjon av Johan Øians barnevise "Nøtteliten", så var disse tre herrene i gang med noe som i ettertid har vist seg å bli svært viktig for både musikken som skulle komme og musikanter som har vokst opp.
Min Bul var altså en tildels sjokkerende opplevelse for sin samtid. Innspillinga blei gjort for vel 33 år siden, i september 1970, og holder lydmessig strålende mål også i dag. Det viktigste er likevel musikken som en tilstandsrapport fra den gangen og som et fantastisk eksempel på hvor langt fremme disse tre ambassadørene for norsk, moderne jazz lå. I dag er neppe musikken egna til å sjokkere. Den har derimot det i seg som trengs for å bli en kultplate for nye generasjoner. For oss som har vage minner tilbake til denne epoka, er dette julekvelden og vel så det.
PS Noen har lekt med tanken om det hadde vært morsomt å få samla de tre igjen, men konkludert med at det høyst sannsynlig ville blitt feil. Min Bul var da og den gang og avhengig av sin tid, men det hadde nå vært moro lell......kanskje.
Del på Facebook | Del på Bluesky