Morbid Angel: Heretic

Så har det gått tre år siden sist, og tida er inne for ei ny Morbid Angel-skive. "Heretic" er gruppas åttende (eller niende hvis vi regner med "Abominations of Desolation") siden starten i 1984, og som alltid er ei ny plate fra verdens største dødsmetallband en aldri så liten begivenhet.


Siden forrige gang (”Gateways to Annihilation”) har Erik Rutan forsvunnet for godt til Hate Eternal, uten at Trey & co har funnet det nødvendig å erstatte den rødhårede. Morbid Angel anno 2003 er altså en trio, men der stopper også likhetene med band som for eksempel Herreys.

”Heretic” består av fjorten låter. Åtte av dem minner svært om det vi forbinder med Morbid Angel (teknisk, brutal dødsmetall), men guttene har også funnet plass til fire stemningsfulle snutter, pluss en solo hver fra Pete Sandoval og Trey Azagthoth. Ser vi bort fra sistnevntes morsomme, men temmelig unødvendige sprell, sitter vi igjen med ei veldig, veldig bra plate.

Det låter umiskjennelig Morbid Angel (som det jo gjør av 80 % av alle dødsmetallskiver), men også denne gang har bandet klart å dra’n litt lenger ut i atmosfæren (eller et iskaldt helvete om du vil), med små drypp av uventede, smått geniale partier (”God of Our Own Divinity”) og gitarsoloer av en helt annen verden.

Vel vitende om at de gjør det svært vanskelig for de andre i dødsmetallgjengen, klarer Morbid Angel det kunststykket å lage mektige, brutale låter. ”Beneath the Hollow”, ”Curse the Flesh” og før nevnte ”God of Our Own Divinity” er gode eksempler på hvordan bandet gir faen i hvordan dødsmetall skal låte, og ender opp med å vise verden et snev av potensiale i en ellers veldig konvensjonell sjanger.

Da ”Altars of Madness” ble utgitt i 1989, synes jeg Morbid Angel (og Autopsy) var de skumleste banda i verden. Jeg synes fortsatt at bandets to første skiver er de klart beste, men det låter unektelig skummelt ennå, og min mening er at Morbid Angel med ”Heretic” har nærmet seg gamle bragder. Steve Tucker gjør en utmerket jobb som vokalist (og bassist), selv om en lobotomert David Vincent kanskje ville vært hakket ”ondere”. Men da snakker vi oss plutselig en 7-8 år tilbake i tid, og en uhorvelig mengde pinlige forsøk på å bli kjendis i tvilsomme musikalske konsepter hadde fortsatt ligget foran oss.

Plateselskapet skryter av at Morbid Angel er dødsmetallens fortid, nåtid og framtid, og det kan godt være - men denne plata kjøper dere uansett!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Tons of Rock: I Am Morbid som Morbid Angel

(02.07.24) I Am Morbid består av tidligere Morbid Angel-medlemmer David Vincent og Pedro "Pete" Sandoval, og speller Morbid Angel-låter som de skal spelles.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.