Quart 03: OK avslutning på en OK festival

(Kristiansand/PULS): Quart 03 er over, og som ventet ble det ikke den helt store opplevelsen i år. Bookingen har vært særdeles vanskelig denne sommeren, og i tillegg har festivalledelsen måttet slite med hele ti avlysninger av store trekkplastre. Til neste år forsvinner den forhatte scenen på Idrettplassen, og festivalen blir noe mindre i omfang. Det tror vi kan være lurt.

---

/ /

Av Espen R. Hovelsen // 07.07.03

---

Årets festival fikk den verst tenklige innledningen, med store avisoppslag om pengerot og diverse andre mistenkelige grep styret har foretatt seg i Quarts elleve årige historie. I tillegg var musikkprogrammet rammet av mange frafall som ikke har blitt erstattet på god nok måte. Været har brukt å være på sitt aller beste i Quart-uka, mens Roskilde alltid har fått tittelen gjørmefestivalen. Rollene var byttet om i år, for å si det sånn. Det er selvsagt ikke rettferdig å sammenligne gigantiske Roskilde og knøttlille Quart, men i år var forskjellen mye større enn hva den har vært tidligere.

Mange av banda som spilte på Roskilde var riktignok på Quart, men det var kun de mellomstore som tok turen over. Årets program er også preget av at de største banda har spilt i Norge mange ganger før, og sånn sett ikke har så mye å tilføre den jevne konsertgjenger - men bevares, nye folk kommer jo stadig til, så det skal ikke være det store ankepunktet. Men det skal allikevel sies at Toffen nektet plent å booke Turboneger til årets festival nettopp av den grunn at de spilte her i fjor, men måtte til slutt altså bite i det sure eplet når Zwan fant det for godt å bli hjemme...

Toppnavnene manglet i år, men selv om jeg har forståelse for at Quart har et dobbelt så lite bookingbudsjett som Roskilde, ser jeg ikke helt hvordan Toffen kunne mene at Iron Maiden var for dyre. Når man ser på årets program, så er det ikke så fryktelig mange dyre navn såvidt jeg kan forstå. Maiden leverte en fantastisk gig på Roskilde, og kunne vært det som skulle til for å heve kvaliteten på årets Quart, men i følge Toffen var det altså et spørsmål om penger. Her tror jeg hr. Gunnufsen kunne lagt godvilja til og fått dette legendariske bandet til Quart, og dermed skaffet seg det toppnavnet de manglet til årets program.

PULS` noe haltende dekning av festivalen beklager vi, men sykdom og dårlig tilgang på elektroniske hjelpemidler får ta skylda. Her er en fyldig rapport fra lørdagen iallefall:

KASHMIR

Ettersom resten av pressenorge har forbigått den nye scenen Odden i stillhet, holdt vi oss stort sett her på avslutningsdagen. Københavnerbandet Kashmir spilte for minst 30.000 mennesker på Roskilde for en uke siden, så overgangen var nok relativt gedigen for de blide men melankolske danskene da omtrent 400 overværte konserten på Quart. Allikevel gjorde de igjen en solid opptreden, til tross for at de utelot godsaker som "Ramparts", "The Aftermath" og "The Push". Igjen var det så og si utelukkende den siste skiva "Zitilites" som ble promotert, og høydepunktet for de fleste, inkludert undertegnede, virka å være singelen "Rocket Brothers" og den nydelige "Petite Machine". Et svært solid liveband har de blitt etter heftig turnering de siste månedene, og publikum som hadde tatt turen ned til idylliske Odden virka godt fornøyd med hva de fikk servert.

EPHEL DUATH

Fra dansk melankolsk rock gikk vi opp til Bendiksbukta hvor italienske Ephel Duath skulle vise seg fram. Et helt nytt bekjentskap for meg, og det skulle vise seg å bli en stor nedtur. Bandet henter inspirasjon fra jazz, såvel som fra de mest brutale bråkmakerne i metallsjangeren. Hovedvekt ligger definitivt på sistnevnte sjanger.

( )

Blandingen blir mildt sagt merkelig, og selv om idèen forsåvidt er spennende nok, ble ikke dette gjennomført til ståkarakter.

En entusiastisk vokalist til tross, det var veldig få mennesker som brydde seg om hva bandet gjorde på scenen. En liten klan på maks tretti personer hadde trukket ned til scenekanten, men det må også her stilles spørsmåltegn ved om bookingen av dette bandet var spesielt gjennomtenkt. De har sikkert noen fans her til lands, men som sagt - brorparten av folket som oppholdt seg i Bendiksbukta virka totalt uinteressert. Hvorfor det ikke bookes et stort norsk band, istedet for å fly hit et middels italiensk metalband, er et relevant spørsmål å stille. Vi er tross alt et av verdens ledende nasjoner innen den mørke delen av metallen.

ST THOMAS

Tilbake til den miste scenen på Odden, hvor det for en sjelden gangs skyld var veldig mye folk. St Thomas har jo herja både anmeldere og lister med sin skive "Hey Harmony", men selv har jeg etterhvert fått et noe anstrengt forhold til ex-postmann Thomas Hansen. Hans begredelig naive tekster, og ditto engelsk-uttale finner jeg ikke like charming

( )

som mange andre skribenter, men at han har laget en del gode melodier er ikke til å komme bort ifra.

Det er en svært redusert St Thomas som entrer scena klokka halv sju. Da tenker jeg ikke på den fysiske formen, men besetningen i bandet hans teller nå kun to personer. Et trommesett og hr. Hansen på gitar er visst det som skal brukes under denne konserten. Litt hjelp av en tredje person på gitar dukker opp her og der, men det er altså en svært nedstrippa utgave av St Thomas vi får oppleve. Såvidt jeg har fått med meg har det igjen vært munnhuggeri innad i bandet, noe som har ført til at folk har hoppet av på veien.

Det positive ved Quart-konserten er først og fremst at St Thomas faktisk synger veldig godt. Stemmen hans har ofte en tendens til å høres skjærende falsk ut, men stemmebånda gjorde virkelig jobben sin lørdag kveld. Noe tamt blir det med såpass minimalistisk instrumentering, men det store publikummet er godt fornøyd med å få høre låter som for eksempel "A Long Long Time" og den fine "The Cool Song" fra "I`m Coming Home".

BETH GIBBONS & RUSTIN MAN

Okej, det var ikke så altfor mange låter vi fikk sett med ex-Portishead Beth Gibbons på grunn av St Thomas-konserten som startet samtidig, men det var kanskje like greit. Misforstå meg rett, Beth Gibbons framfører usedvanlig nydelig musikk, men som festivalband er dette fryktelig malplassert. Dama synger som en gudinne, og har med seg et band stappa med erfaring, men det passer rett og slett ikke inn i settingen. En gigantisk scene, sol og vorspiel-klare electronica-mennesker pryder mesteparten av publikum, og Beth Gibbons & co hører definitivt mer hjemme i et mørkt og ikke fullt så stort klubblokale. Dessuten lukter det skikkelig råttent på den udugelige Idrettsplassen etter en rekke tunge regnskyll i løpet av uka, så dette var rett og slett ikke stedet å tilbringe lørdagskvelden.

DANIEL JOHNSTON

Mentalt syke Daniel Johnston fikk stryk-karakter av meg under sin opptreden på Roskilde. Han var definitivt ikke god da, og i tillegg var det enormt mye mennesker tilstede som gjorde greia veldig uintim og distansert. Når han tusla slukøret inn på scenen på Odden iført en sliten grilldress, hadde jeg en litt annerledes feeling. Det blir faktisk noe ganske annet når man kunne overvære denne mystiske mannen på så nært hold. For det var faktisk ikke så fryktelig mange tilstede på denne konserten heller. De som ikke visste hva de gikk til, ble nok stående bak å fnise, eller rope kjempebra (med stor ironi i stemmen). For det er ikke bra det Daniel Johnston

( )

gjør på scenen. Han blar febrilsk i noteheftet sitt for å finne de rette låtene, og har også i kveld faretruende dårlig presisjon på akkordene sine.

Stemmen er derimot bedre enn ved forrige anledning, og tekstene framføres på en måte som gjør at man ikke kan annet enn å føle sympati for den stakkarslige framførelsen. Når han halveis ut i konserten, og midt i ei låt plutselig stopper opp å sier I can`t do this, og rusler bort til pianoet i stedet, er det til stor applaus fra et stort sett lydhørt og vennlig innstilt publikum. Etterhvert som han får spilt seg varm på pianoet, heves kvaliteten merkbart. Synd da at når han endelig har blitt varm i trøya proklamerer at han er i ferd med å gå tom for låter, men at vi skal få et par stykker til - før han blar videre i notehefte å finner ut at neste låt blir den siste. Daniel Johnston leverte som siste mann ut på årets nye scene i Odden en følelsesladd konsert som man sjelden ser maken til på norske konsertscener.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky