Relaxed Muscle: The Heavy E.P.

Han har i en årrekke lagd fantastisk musikk med Pulp. Men så krøp Jarvis Cocker opp i sitt eget rumpehull og bestemte seg for å lage en blanding av elektronika, pop og metal. Det skulle han aldri ha gjort.


Jarvis Cocker er, for de som ikke visste de, en av Storbritannias aller, aller beste innen popmusikk. Relaxed Music har knapt noe med pop å gjøre, og ingenting med kvalitet å gjøre.

Ep-en består av tre spor. "The Heavy", "Rod Of Iron", "Branded!", den ene sangen grimmere enn den andre. Sammen med Richard Hawley og Jason Buckle spyr Jarvis Cocker ut elektropop og noe som til tider må kalles elektrometal.

Formelen kunne vært spennende nok, den. Problemet her er at metal'n ikke har kanter og pigger, elektro'n er utdatert og pop'n platt. Du blir ikke glad i livet av å høre dette.

Er det noe som helst som minner om muskler her? Tja. Det måtte vel bli en sliten og skitten rumpemuskel. Omtrent like sjarmerende som promillekjøring.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Jarv Is … Cocker is back again!

(11.08.20) Han har levd et tilbaketrukket liv i Paris mesteparten av dette hundreåret, men nå er britpop’ens mest intellektuelt anlagte frontfigur er tilbake. Har Jarvis Cocker noe å melde?


Over og ut for Pulp?

(18.12.02) Mye tyder på at det er slutt for det strålende britpop-bandet Pulp. Eller er det kanskje bare Jarvis Cocker som savner oppmerksomhet...?


The All Seeing I: Pickled Eggs & Sherbet

(08.10.99) Sheffield er byen, og England er landet for et av årets kanskje mest spennende prosjekter på den kompakte disketten. Til dels er sammenligninger bare meningsløst med The All Seeing I, for i stor grad har vi å gjøre med musikk gjort på et vis man ikke før har hørt særlig ofte. Vi snakker om en variasjon og eleganse vi sjelden opplever i våre dager.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.