Relaxed Muscle: The Heavy E.P.

Han har i en årrekke lagd fantastisk musikk med Pulp. Men så krøp Jarvis Cocker opp i sitt eget rumpehull og bestemte seg for å lage en blanding av elektronika, pop og metal. Det skulle han aldri ha gjort.


Jarvis Cocker er, for de som ikke visste de, en av Storbritannias aller, aller beste innen popmusikk. Relaxed Music har knapt noe med pop å gjøre, og ingenting med kvalitet å gjøre.

Ep-en består av tre spor. "The Heavy", "Rod Of Iron", "Branded!", den ene sangen grimmere enn den andre. Sammen med Richard Hawley og Jason Buckle spyr Jarvis Cocker ut elektropop og noe som til tider må kalles elektrometal.

Formelen kunne vært spennende nok, den. Problemet her er at metal'n ikke har kanter og pigger, elektro'n er utdatert og pop'n platt. Du blir ikke glad i livet av å høre dette.

Er det noe som helst som minner om muskler her? Tja. Det måtte vel bli en sliten og skitten rumpemuskel. Omtrent like sjarmerende som promillekjøring.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Jarv Is … Cocker is back again!

(11.08.20) Han har levd et tilbaketrukket liv i Paris mesteparten av dette hundreåret, men nå er britpop’ens mest intellektuelt anlagte frontfigur er tilbake. Har Jarvis Cocker noe å melde?


Over og ut for Pulp?

(18.12.02) Mye tyder på at det er slutt for det strålende britpop-bandet Pulp. Eller er det kanskje bare Jarvis Cocker som savner oppmerksomhet...?


The All Seeing I: Pickled Eggs & Sherbet

(08.10.99) Sheffield er byen, og England er landet for et av årets kanskje mest spennende prosjekter på den kompakte disketten. Til dels er sammenligninger bare meningsløst med The All Seeing I, for i stor grad har vi å gjøre med musikk gjort på et vis man ikke før har hørt særlig ofte. Vi snakker om en variasjon og eleganse vi sjelden opplever i våre dager.


Robbie Williams på rockern

(20.01.26) Tittelen er ikke ueffen, og langt fra tilfeldig valgt. Robbie Williams anno 2026 minner nemlig mer om Oasis enn om Take That.


Amorphis - prog på alvor

(19.01.26) Et band må vel trygt kunne kalles prog når man hører ei låt på repeat og ikke skjønner at man har hørt samme låta minst fire ganger ... Storslagent, melodiøst, og bare vakkert.


Sassy 009 – stjerne i undergrunnen?

(18.01.26) Svært velprodusert, og ditto velkomponert. I det hele tatt – veldig bra levert.


Umiskjennelig Gluecifer! Bra!

(17.01.26) Gluecifer har brukt de siste årene godt – det er ikke et kjedelig sekund på skiva, og alle låtene er så varierte at den nå har gått på repeat hele dagen. Trettini minutter med noe av det beste av norsk rock.


Kunne vi vente oss enda mer fra Hjerteslag?

(16.01.26) Hjerteslag har sitt særpreg og sin identitet i behold. Men vi savner den avgjørende gnisten.


Drøm deg bort med Veslemøy Narvesen

(15.01.26) Melodilinjene er vakre og lette, likevel er lydbildet enormt. Tekstene er dypt personlige, og stemmen hennes er vidunderlig behagelig.