The All-American Rejects : All American Rejects
The All-American Rejects fronter pubertetmedaljens riktige side. De er skrubbsultne. De oser over av energi. De høres rene og pene ut, men er samtidig rampete og uforutsigbare. Og de utforsker den gitarglade collegepopen med en herlig naivitet, som deres egne helter kan se langt etter.
Ja, ja. Collegepop og collegepop. Enkelt er det ihvertfall. Utgangspunktet i låtene passer også perfekt til sjangeren skatepunk for ungdom uten hår på tissen. Tre grep, pusefuzz og en platt vokalstemme som synger om å kaste ranselen, drite i leksene og om å stå på rullebrett i sola. Det går nok av dem på dusinet, og alle høres stort sett klin like ut. Bortsett fra The All-American Rejects.
Forklaringen ligger i hvordan de har kamuflert de ordinære og tidvis banale utgangspunktene. Ved siden av rett-fram-trommer og poppunkete bassganger har The All-American Recects krydret produksjonen med kassegitarer, piano og orgellyder, trommemaskiner og fininnstilte gitarlyder. Dermed blir uttrykket også spiselig for den litt mer krevende lytteren, samtidig som punkefjortisene får interessante alternativer til de ellers ensformige sjangerbrødrene.
Blink 182 er et godt sammenlikningsgrunnlag. Ikke spesielt interessant som lytterobjekt, men absolutt en adrenalin-provokatør på et hvilket som helst sommervorspiel. Melodiene er enkle, gitarriffene kan nynnes med på etter to takter, og formoppbyggingen er så forutsigbar at man til enhver tid vet hva som kommer. The All-American Rejects er også sånn, men samtidig tillegger de låtene mer intelligente arrangementer. Tro mot sjangeren, men utro i instrumenteringen, hvis du skjønner.
Bandmedlemmene var ikke engang myndige da denne plata ble spilt inn for omtrent et halvt år siden. Enten er de amerikanske guttene veldig intelligente, eller så skal produsent Tim OHeir (Sebadoh, Juliana Hatfield, Superdrag) ha mye av æren for at The All-American Rejects skiller seg fra mengden. For en gang skyld er det laget en bra alternativ/emo/skatepunk/college-plate, som har både særpreg og identitet, og samtidig kan snurre uforstyrret i bilstereoen med hele familien til stede; smalt utgangspunkt, bredt nedslagsfelt.
Dette er likevel ikke en må-ha-plate. Jimmy Eat World, Blink 182, Sum 41 og Replacements erstatter debutantene på hver sine områder. Men når den ligger i billighylla på Platekompaniet til bare femti spenn (så den her om dagen), da bør det ikke være tvil om hva du bruker lunsjpengene dine til i morgen.
Del på Facebook | Del på Bluesky