The White Stripes: Elephant

Førstelåten, "Seven Nation Army", er noe av det aller tøffeste The White Stripes har gjort. Resten av "Elephant" er bare nest best.


Plutselig er de tilbake, duoen Jack og Meg White. Duoen som låter som en trio. Jack, hjernen og geniet, på gitar og vokal, og som låtskriver. Meg på trommer, og av og til synger hun også.

Jack er en helt fabelaktig gitarist. På "Seven Nation Army" spiller han gitar slik at det høres ut som både gitar og bass. Det riffet som ligger under Jack Whites vokal på "Seven Nation Army" er så fett at det bare må høres. Sjeldent har rock vært tøffere.

Denne gangen har The White Stripes med en cover av Burt Bacharach, "I Just Don’t Know What To Do With Myself". Og Jack synger virkelig som om han ikke veit hva han skal gjøre, han høres òg desperat ut med tanke på hvordan han håndterer gitaren. Men viktigst av alt, det høres bra ut.

Søster Meg får også prøve seg som vokalist på "Elephant". Jack lirer av seg et sjarmerende lo-fi-riff som Meg synger over på "In The Cold, Cold Night". Sangen, som også er en av skivas svakeste, viser hvorfor det for det meste er Jack som synger. Låten blir bare repeterende og irriterende, og sjarmen er heller ikke til stede.

Det som gjør denne skiva til bare nest best, er at den ikke høres like rå og spontan ut som "White Blood Cells". The White Stripes har roet seg litt ned på "Elephant", men bevares, det er mange gode låter her, og ikke minst produksjonen er like utsøkt som alltid.

Det at skiva ikke er like god som den forrige, betyr ikke at "Elephant" er noe dårlig håndverk. Langt ifra. Det var heller nesten ikke lov å vente at Jack og Meg skulle overgå seg selv og "White Blood Cells".

"Ball And Biscuit" og "The Hardest Button To Button" er to sanger som skal bli spennende å høre live. Den første en desperat blueslåt, den andre akkurat slik vi vil ha The White Stripes. Rått, sjarmerende og tøft. Og upolert.

"Hypnotize" er et annet sikkert kort på "Elephant". Og her høres også Meg bra ut på trommene. På denne låten er tempoet skrudd opp i forhold til en del av de andre låtene. Akkurat så befriende og deilig som vi veit The White Stripes kan være.

Den første sangen og de siste halvdel av "Elephant" er av god, gammel The White Stripes-kvalitet. Det i midten er absolutt bra, men gnistrer ikke som resten av plata. Med andre ord: Et sterkt album, men ikke like strålende som forrige gang.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Nonne - kompromissløs elektro-rock magi

(21.10.25) Ikke la deg skremme av navnet. Nonne er et band fra Tromsø med Erlend Skotnes på trommer, synth og elektronikk og Gustav Eidsvik på bass og vokal. Og dette er noe av det feteste som har kommet fra nord de siste årene.


Men rocken var så definitivt ikke død!

(20.10.25) «Det finnes ingen bra rockeband for tiden» leser jeg stadig vekk på SoMe. «Alt var så mye bedre før, og jeg hører bare på de gamle skivene mine!»


Slitesterke «Horses» holder seg godt live

(19.10.25) Betydningen av å høre et album fra første låt på side 1 til avslutningen av side 2 kan knapt overvurderes. Dette ble klart da ikonet Patti Smith, dypt involvert og konsentrert med hjelp fra selveste Lenny Kaye, valgte å gjøre ære på «Horses» - 50 år etter utgivelsen.


Knall rifftung rock’n’roll med The Hives!

(18.10.25) Blinkende westerninspirerte smokingdresser, frekk, eksplosiv rock n roll med punk energi og vittige kommentarer. The Hives ledes av en av verdens mest karismatiske og selvsikre frontfigurer – og han fronter et stramt, veloljet band. Vi koste oss glugg med rockeklisjeer og rifftung garasjerock som fungerer også i 2025.


Vidar Lønn-Arnesen (1940-2025)

(17.10.25) Vidar Lønn-Arnesen er død. En av landets mest markante forkjempere for populærmusikken er borte.


Oh Lord! Som Paal Flaata synger Elvis!

(17.10.25) Han er en makeløs flink sanger. Herregud - Paal Flaatas barytonrøst er hjerte og smerte, herfra inn i evigheten.