The Cardigans: Long Gone Before Daylight
Ei gjennomført nydelig pop-plate. Men glem det snevet du sikkert har opplevd som "indie" ved Cardigans. "Long Gone Before Daylight" er reinspikka pop.
Fem års pause har gjort den svenske kvintetten godt, i hvert fall for alle dem som mer enn gjerne ville se dem i noe mer laid back utgave. I 2003 serverer de pop av Bangles-typen, men jevnt over går det nok noe saktere.
Denne plata er den uten tvil beste de har lagd. Årsakene er enkle å få øye på:
- Peter Svensson har aldri signert ei bedre samling melodier.
- Arrangementene har aldri vært mer forseggjorte.
- Nina Persson har aldri vært i nærheten av de vokale prestasjonene hun nå begår.
I etterkant av det bare halvveise vellykkede solo-prosjektet A Camp, vil mange sikkert la seg overraske over Perssons enorme styrke som vokalist. Hun er tryggheten sjøl; forførende sensuell. Om du ikke smelter i møte med "And Then You Kissed Me", vil jeg tro du inntar saker og ting du helst burde unngå.
Men altså: Ingen alternative toner, none whatsoever. Bare deilig pop.
Del på Facebook | Del på Bluesky