Rocket From The Crypt: Live From Camp X-Ray
Hornmusikk gjør meg redd og littegrann forbanna. Jeg har innsett at det er et nødvendig onde jeg så vidt kan leve med den ene blåserinfiserte dagen i året dersom 17-maifrokosten inneholder nok leskedrikke av den gyllenbrune sorten, men i rockemusikken har disse grufulle instrumentene ingenting å bestille. Så feil hadde jeg altså tatt, jeg, dusten med stor D.
For endel år siden ville jeg sittet i den lille festningen min og forsvart dette utsagnet med alle våpen, kanskje til og med av den masseødeleggende sorten. Dette var før jeg oppdaget band som The Mighty Mighty Bosstones, Rancid og sist men ikke minst Rocket From The Crypt. RFTC kombinerte beintøff rocknroll med innslag av blåsere og det funka som faen! Slaget var tapt. Til tross for en imponerende diskografi, rett og slett et gedigent lass av utgivelser, er det seks mann sterke San Diego-orkesteret kanskje mest kjent for undergrunnshiten On A Rope, fra det minst like sterke albumet Scream, Dracula, Scream!. Ingen, absolutt ingen som har druknet sine sorger/gleder etc. på Last Train i de sene nattetimer kan ha unngått å legge merke til den, tør jeg påstå. Etter å ha holdt det gående i godt over ti år har aldri det helt store breaket kommet, men jeg nøler ikke med å si at det her er et fullgodt alternativ til både The Strokes, White Stripes og alt dette andre som har kommet seilende i god, men ikke alltid like fortjent rockehype-medvind de siste par årene. Ikke det at det nødvendigvis ligner så fryktelig mye, men det er et alternativ av den enkle grunn at det rett og slett er fordømt bra rock.
Live From Camp X-Ray er til tross for tittelen intet livealbum, og ei heller innspilt i den beryktede fangeleieren på Cuba ved samme navn, men den er like intens som det mest forrykende liveshow kan være, og man kan bare drømme om hvor fett det her må ta seg ut i levende live. Dette er et rølpete, men tight album på samme tid, med et aggressivt og distinkt lydbilde. Åpningskuttet Im Not Invisible er en kontant og energisk toneangiver for fortsettelsen, og fortsettelsen, den går i godt driv med Get Down, et driv som rett og slett ikke slipper tak i deg før plata tar brått slutt etter 27 snaue minutter. Da er det godt de fleste CD-spillere er utstyrt med en såkalt repeat-funksjon. Det sparer en for mye bry og unødvendige turer ut av sofaen sånn omtrent hver halvtime. For hvis man absolutt må sette fingeren på noe, er det at skiva er i korteste laget man vil høre mer, for pokker, mer! Men det er vel strengt tatt bare positivt er det ikke? Jeg hører gjerne låter som den briljante Can You Hear It? og I Cant Feel My Head gang på gang.
Vokalist/gitarist John Reis, bedre kjent som Speedo, er en ressurs, ikke bare i RFTC, men har opp gjennom årene også gjort et betydelig inntrykk på San Diego-scenen med svinaktig bra band som Drive Like Jehu og Hot Snakes. I RFTC står han for den hese råskapen og særpreget som gjør at dette skiller seg ut fra mengden av rockeband nå til dags. Og blåserne? Joda, de er der, men de er ikke spesielt dominerende i lydbildet, de skremmer meg ikke det spor faktisk, jeg tar det imot med både åpne armer og ører. Blåsere er rocknroll det. En fobi er kurert.
Del på Facebook | Del på Bluesky