Foo Fighters: One By One
Foo Fighters har så langt ikke gitt ut ett svakt album i mine ører, og det var med spenning jeg lot den nye skiva One By One snurre i spilleren for første gang. Og det funka som bare søren nok en gang. Med One By One beviser de at det så absolutt står til liv i Foo-leieren enda - Dave Grohl og kompani har stått for nok en fullverdig utgivelse. Den gamle oppskriften fungerer godt den, fra det rocka og intense til det mer lavmælte og avslappende; denne plata har noe for enhver smak og anledning.
Åpningskuttet og singelen All My Life kan de færreste ha unngått å få med seg. Det er kanskje ikke den mest typiske Foo Fighters-låta, men gudbevaremegvæl så tøff.
Enda tøffere blir det med spor nummer to, Low, en drivende og massiv rockelåt av ypperste kaliber.
Produksjonen er kanskje litt røffere enn før, spesielt på de mest rocka låtene, men det er et lydbilde som kler låtene godt, og framhever nyansene mellom de harde delene og de mer nedtonede partiene i komposisjonene.
Det er flusst av godlåter her; med Have it All og Times Like These er Foo Fighters akkurat som vi kjenner dem best, med catchy melodier og stemningsfulle, lettere melankolske partier. Det samme gjelder Overdrive og avslutningssporet Come Back.
Et par dødpunkter er det riktignok; den rolige Tired Of You for eksempel, blir man, tja, passende nok, rett og slett litt lei av. Fin er den i og for seg, men såpass monoton at det blir kjedelig i lengden. Dette er uansett bare en detalj ved et album som ellers er fullt av fyrverkeri og da mener jeg mer enn en ynkelig pakke stjerneskudd: Her snakker vi om krutt.
Dave Grohl har satt sitt preg på rockeåret 2002; først med Queens Of The Stone Ages mesterverk Songs For The Deaf, den mye omtalte og etterlengtede Nirvana-samlingen, og nå til slutt lekkerbiskenen One By One med Foo Fighters.
En bra kar det der, den godeste Grohl. Jeg kan ikke skjønne annet enn at det blir en helsikes fest i Spektrum 4. desember.
Del på Facebook | Del på Bluesky