Morten Abel: I'll Come Back And Love You Forever
Morten Abel har, som vanlig, prestert et album fylt med elegant pop. Likevel er det på mystisk vis oppsiktsvekkende anonymt. "I'll Come Back And Love You Forever" flyter stille forbi, behagelig - men uten å gjøre varige inntrykk. "Music Is Communicating", synger han - og jeg undres om ikke samtalen han leder an i ville hatt godt av en skikkelig provokatør.
Han er en rev som låtskriver. Uten at vi legger merke til det, bruker han ikke bare samme oppskrift gang på gang - han har også en helt egen evne til å gjøre ytterst små vrier i arrangementene, endringer som gir oss som lyttere følelsen av at det liksom har skjedd noe med komposisjonen underveis. Og det har det jo ikke. Det bare føles sånn.
Som i åpningslåta, den alldeles glimrende "You Are Beautiful" - ett av flere kutt der han leker med elementer som kunne vært henta fra Kraftwerk-produksjonen på 80-tallet; her er han forresten også innom James Bond - en låt der arrangementet virkelig åpner opp en sang ikke så mange andre ville fått til å funke.
"Welcome Home" følger, en låt med klassikerpotensiale i Abel-katalogen. Men så går det hele litt i stå. Ingenting er dårlig, det er bare litt - anonymt. Kanskje med unntak av "You Are The One", ispedd rytmer som ville blitt omfavna i Motown-dynastiet på 60-tallet (det er sikkert derfra også ideen om blåserkompet har kommet fra).
For meg blir det nå pause, fram til avsluttende "Stay Crazy". Det er mulig det har med årstida å gjøre, men jeg oppfatter den nesten som en julesang (for øvrig klart i slekt med "Purple Rain"). Vakkert - og jeg får lyst til å sende tittelen i retur til avsender:
- Abel, du må ikke slutte å være gæern!
Jeg glemte forresten å melde at "Don't Forget Me" er en spesielt nydelig liten sak.
Del på Facebook | Del på Bluesky