Morten Abel: Some Of Us Will Make It

Morten Abel har tatt solokarrieren sin så langt det overhode går an - i Norge. To utsolgte Spektrum, et eventyrlig platesalg og konstant pressedekning er hva denne mannen har fått til siden han debuterte i solosammenheng med "Snowboy" i 1997. De siste årene har vist litt tretthet i det rutinerte pophodet, noe som dessverre vedvarer med denne utgivelsen.

Av Odd Inge Rand // 28.12.06

I'll Come Back And Love You Forever inneholdt også et knippe hits som gjorde rent bord på salgslistene, mens på Being Everything, Knowing Nothing ble det med usmakelige "The Birmingham Ho" som fikk mer oppmerksomhet på grunn av budskapet enn av selve låta.

Så oppsummerte Abel med en samleplate og forsvant fra rampelyset til ett års pause. I mellomtiden skulle man tro at Morten Abel kunne nullstille seg, bruke mye tid på låtsnekringen til dette albumet og samlet sammen litt nye folk til å jobbe rundt seg. Noe har han fått til, som f.eks å få med Thomas Stenersen på gitar, mannen som har spilt med blant andre Kurt Nilsen og i andre Idol-sammenhenger.

Førstesingle "Big Brother" er forsåvidt grei nok, med lett slentrende tempo inkludert noen småfiffige hooks og typiske Abel-fraseringer. Men der alle soloalbumene hans sine førstesingler, som "Lydia", "Tulipz", "I'll Come Back And Love You Forever" og "The Birmingham Ho" hadde det lille ekstra som gjorde at de fikk oppmerksomhet og mye radio, så mangler "Big Brother" x-faktoren en radiohit skal ha.

Litt av det går igjen over hele linja på Morten Abels nye plate, og tittelen Some Of Us Will Make It er meget treffende, ironisk sett. Det er nemlig ikke mange låter som man husker etter man har hørt igjennom plata bare et par ganger.

Tittelsporet er blant de beste, og det er av den litt mer rolige sorten - for tro det eller ei, selv om Morten Abel antageligvis er landets yngste 44-åring så scorer han mest når han er på sitt mest melankolske denne gangen. Det viser seg videre med to av de beste låtene på Some Of Us Will Make It, nemlig "Walk Back Home" og "Down And Out" som ikke er typiske Abel-komposisjoner, men låter der han prøver noe nytt som han faktisk lykkes med.

Derimot er det de erke-Abelske poplåtene som tryner mest denne gangen, som "Swim Like A Fish" og "River Phoenix" - regelrett tomme poplåter med ett og annet catchy element, men som helhetlig faller tvers igjennom.

Etterhvert som Morten Abels karriere skrider frem, så blir det mer og mer uinteressant og følge med mannen som var den desiderte "King Of Pop" her på berget for noen år siden. En strøm av nye og spennende norske soloartister av begge kjønn gjør at Morten Abels valgte albumtittel kan være litt ironisk for hans eget beste. Det er slett ikke sikkert at denne plata vil make it...