Roy Powell: North By Northwest
I flere år har vi her hjemme, nesten uten at vi har vært klar over det, hatt en glitrende utenlandsk pianist blant oss. Vi snakker om engelskmannen Roy Powell, som med dette samarbeidsprosjektet mellom noen av hans hjemøys beste krefter og Arild Andersen viser nok et eksempel på internasjonal toppklasse.
De meste oppmerksomme har fått med seg Roy Powells debut under eget navn på CD-fronten her hjemme, "Holus" - sammen med Terje Gewelt og Jarle Vespestad. Dessuten har han vært en verdifull bidragsyter i det groovy bandet Køhn/Johansen Sextet. Slik han fremstår denne gangen, blir det en slags fusjon av de to uttrykkene vi har hørt han i tidligere. Noe forteller meg at dette er noe i nærheten av kjernen til Roy Powell: Det skal groove, men samtidig skal det være store doser åpenhet og frihet.
Som en rekke andre meget dyktige, yngre britiske jazzmusikanter, har også Roy Powell sin formelle bakgrunn fra Royal Northern College of Music i Manchester. Det var også i fotballbyen Powell traff på den for meg helt ukjente gitaristen Mike Walker på slutten av 80-tallet. Det var et møte som har leda fram til det samarbeidet vi får være med på her.
I Walker er det overhodet ingen tvil om at vi har med en plekterfører i den aller ypperste internasjonale klasse å gjøre - vi snakker om en gitarist med inspirasjon fra rockens trøkk, samtidig som han har et musikalsk slektskap med herrer som Pat Metheny, John McLaughlin og John Scofield.
Denne innspillinga er gjort på høsten for tre år siden i hjemmestudioet til en legendarisk engelsk trommeslager, Jon Hiseman, med studioeieren som tekniker. Jeg setter en pint eller to på at Hiseman digga det han blei servert, men at han spesielt var fasinert av det en annen engelsk trommelegende, John Marshall, foretok seg, vil ikke forundre meg. Marshall, med bakgrunn fra rockjazz-pioner-bandene Nucleus og Soft Machine, men også med fartstid fra jazzstorheter som Gil Evans og Mike Gibbs, har hele spekteret inne - fra det svært så groovy til det mer åpne og løse.
I denne musikalske settingen overrasker det vel ingen at vår egen Arild Andersen med sitt heftige, men samtidig åpne basspill passer utmerket inn. Denne kvartetten jobba en del sammen mot slutten av 90-tallet, og det høres tydelig at dette er en sampilt gjeng. Om det er i meget heftige og rytmisk tøffe toneganger, som åpningssporet "Social Intelligence", eller i mer ECM-liknende ekskursjoner, så er de fire akkurat like komfortable.
Dette er tøft, spennende og annerledes. Det er et bevis på at denne kvartetten fikk alt for kort levetid - kanskje kan den gjenoppstå nå? - og det er ikke minst et bevis på at i Roy Powell har vi her hjemme en pianist og komponist av meget høy klasse som bør eksponeres mye, mye mer.
Del på Facebook | Del på Bluesky