Foxy Brown: Broken Silence
På flere måter er dette tredje albumet til Foxy noe av en overraskelse. Hun er tydelig mer moden enn tidligere, og det vises både musikalsk og holdingsmessig. Hun tar dessuten i bruk sin tydelige inspirasjon fra jamaicansk musikk, som stort sett har resultert i godbiter denne gang. Variert er det blitt, men også varierende.
De fleste med øyne og ører for hva som skjer innen amerikansk hip hop's til tider brokete verden har sikkert fått med seg damens beef med en annen like (egentlig mer?) lettkledd dame ved navn Lil' Kim. Ok, ifølge begge i offentlige uttalelser er dette langtfra virkeligheten, men vi kan vel likevel få tro hva vi vil. Skyting, arrestasjoner og liknende har uansett vært tilfelle. Ingen av damene har selvsagt noe med det å gjøre.
En ting som derimot er virkelighet, er at Browns siste (denne) utgivelse har mer å by på enn Kims ("The Notorious K.I.M."). Mest fordi Brown gjør mikken mye bedre enn Kim. Dersom man er nødt til å sammenligne. Vanskelig å la være med disse to.
Her er atten spor, som i utgangspunktet er alt for mange. Spesielt fordi det er langt fra atten spor som er verdt å egne noe oppmerksomhet over hodet. Man kan nok igjen syte over hvordan alle absolutt skal tyne CD-formatet for alt det er verdt, og om hvordan utgivelsen burde vært "barbert" fri for overfløig daukjøtt. Det skal jeg hoppe over, for poenget er sikkert tatt for lenge siden.
For å ta dette daukjøttet først; hva i all verden gjør refrenget på "Candy" i denne verden i det hele tatt? Låta er på grunn av dette ufordagelig masete, ufengende refrenget fullstendig fryktelig, tross The Neptunes-produksjon og Kelis' vokalinnsats. Faktisk er Kelis' bidrag grunnen til at det låter så ille. Aldri har man hørt henne mer på kanten til det pinlige, aldri så, så, så...
La oss heller nevne det som gjør at dette albumet tross alt bør vurderes til anskaffelse.
Det beste av alt er at frøken Brown har tatt reggae inn i en sammenheng som mest fungerer utmerket. Som på "Tables Will Turn", hvor Baby Cham gjør fortreffelig vokalarbeid, og Brown selv også unner seg en og annen patoia-tendens. En annen virkelig godbit hvor Cham igjen gjester, er den noe dramatiske rap/ragga-låta "Run Dem". Seig og bangin'.
Annen banger er den Mystikal-gjestede "'Bout My Paper". Superfunky fløyteriff, Mystikals vokale råskap på hardslående refreng. Enkel låt, men elegant og røff på den riktige måten.
På "Hood Scriptures" og "Fallin'" har damen satt seg i selskap med indisk/pakistanske (tilgi min manglende oversikt over asiatiske stryker-temaer) toner, og fungerer overraskende godt. Vil garantert skremme noen hip hop-hoder.
Høydepunktet imidlertid kommer som nummer tre, "Oh Yeah", med Spragga Benz på visitt. Hele to Bob Marley-samples blir brukt ("Lively Up Yourself", "Oh Yeah"), og dessuten Byron Lees "54-46 Was My Number". Dub-bass, reggaerytmer, litt slunkne hip hop-beats, men ikke til å annet enn digge rått uansett. Fett, fett.
Det er ikke vanskelig å forstå at mange ikke helt vil gi seg over av stilen til damen, men om ikke annet, så har det sjelden vært like god flyt som her. Overveldende er den nok aldri, men mer enn habil nok til å ikke skremme noen.
Skumlere er avslutningssporet "Broken Silence", hvor man har brukt store deler av Mister Misters gamle hit "Broken Wings". Spesielt.
Del på Facebook | Del på Bluesky